Hvem var de
De seks kvinnene som startet Lesbisk Rørsle i Telemark hadde bakgrunn fra Lesbisk Bevegelse i Oslo, Nyfeministene i Porsgrunn og Homofil Bevegelse i Vestfold. Kun én av dem var fra Grenland, mens de andre hadde flyttet til Telemark. Jobb var hovedårsaken til at de flyttet til Telemark, sammen med en vilje til å vise at man ikke trengte å bo i Oslo for å ha et godt liv som lesbisk. Lisbeth Nilsen ble bibliotekar på Ulefoss, Nina Bauer Bølgan underviste på lærerskolen på Notodden, og Anne-Mette Vibe jobbet som adjunkt på Skien Gymnas.
At Ulefoss ble kraftsenteret for LRT, skyldtes pragmatisk nok at det ligger midt mellom Porsgrunn og Notodden.
På tidspunktet for etableringen i 1978 fantes det ingen andre homoorganisasjoner i Telemark. Organisasjonssekretær Geir Hagland fra Det norske forbundet av 48 beskrev Grenland som et «mørkeland» for homofile i et intervju med TA i 1978 (Telemark Arbeiderblad, 1978). Han besøkte Grenland for å spre informasjon om homofili gjennom foredrag og stands i både Skien og Porsgrunn.
Tilknytningen til Homofil Bevegelse i Vestfold var sterk, og mange homofile fra Grenland var medlemmer der og deltok aktivt på medlemsmøter og fester. Våre informanter er ikke enige i Haglands beskrivelse av Grenland som et «mørkeland». Tvert imot forteller Anne-Mette Vibe at hun ble positivt overrasket over det aktive kvinnepolitiske miljøet i Porsgrunn.
I 1973 ble Porsgrunn den første norske byen som etablerte et eget kvinnehus. Inspirasjonen kom fra Kvindehuset i København. Tone Anne Ødegaard kjøpte huset i Storgata 182, som fungerte både som bolig og kvinnehus. «Vårt mål er å skape et opplysningssenter med utadvendte aktiviteter. Vi vil drive oppsøkende informasjonsarbeid slik at flest mulig blir kjent med hva vi står for. Selve huset skal være et sted der alle kvinner kan stikke innom og snuse litt, uten å måtte engasjere seg for mye.» (Ryste, 2003)
– Jeg så på Porsgrunn som et sted å overleve som lesbisk feminist. Før jeg valgte å flytte fra Oslo, betydde det mye at jeg leste at Porsgrunn hadde Norges første Kvinnehus. Porsgrunn hadde dessuten Bjørg Vik, en kjent og sterk stemme for feminismen. Det var fantastisk å møte en så sterk kvinnebevegelse. Det var å gjenfinne noe vi hadde i Oslo, bare i mindre målestokk, forteller Vibe. – Men det var også en stor forskjell på Skien og Porsgrunn den gangen, kanskje er det slik ennå. Porsgrunn hadde kvinnebevegelsen og en sterk arbeiderbevegelse. Skien hadde kristendommen og borgerskapet, minnes Vibe.
Uten å trekke det for langt, ser vi her en ulik forståelse av tidsånden som preget Grenland på denne tiden. Representanten for den nasjonale homoorganisasjonen fokuserte på at det ikke eksisterte et organisert tilbud til homofile, og at dette trolig skyldtes at det lavkirkelige miljøet, med sine konservative holdninger, lå som en mørk sky over regionen.
Hvis vi ser noen år frem i tid, kan vi kanskje finne en pekepinn på hvorfor det samme området kunne oppleves så ulikt. I 1983 ble det publisert et leserinnlegg i Varden fra Lesbisk Rørsle i Telemark med overskriften «Det moderne Norge?» (Varden, 1983). Gyldendal forlag ga i 1982 ut et syvbindsverk med tittelen Det moderne Norge. Rørsla reagerte på at homofile og den homofile frigjøringskampen ikke ble nevnt, til tross for forlagets påstand om at: «Det er dagens Norge som stiger frem i dette verket. Vårt eget samfunn i hele dets mangfold av livsformer, konflikter og verdier». Lesbisk Rørsle avsluttet leserinnlegget med: «Fortielse er også en form for diskriminering.»
Det tok ikke lang tid før et motinnlegg sto på trykk. Under tittelen «Hva vil ‘lesbisk rørsle’?» skrev «Hetro»: «Hva har denne gruppen i et slikt bokverk å gjøre? (…) Det er av liten eller ingen interesse å nevne noe om en slik avvikergruppe.» Innlegget ble avsluttet med følgende kraftsalve: «Det var denne typen synd som utløste Guds vrede over Sodoma og Gomorra, husk det. Det hadde vært på sin plass med en ny ‘rørsle’ her nå, for eksempel ‘Aksjon Lesbisk Rørsle ut av Telemark.» (Varden, 1983)
Kvinnene i Rørsla ler når vi spør dem om hvordan de reagerte på dette innlegget, de lot ikke det affisere dem. Men for en av stifterne av Forum for homofile og lesbiske i Telemark, Arnfinn Bernaas, var imidlertid innlegget mer opprørende.
– Jeg ble opprørt over slik hatsk og foraktfull omtale av lesbiske, og jeg følte at jeg ikke hadde noe valg. Jeg måtte bare kaste meg inn i diskusjonen, selv om jeg nettopp hadde begynt i min nye jobb. Jeg var ganske nervøs da jeg sendte inn innlegget til avisen, forteller Bernaas. Han tok en personlig risiko ved å sende innlegget til lokalavisen. Han måtte informere foreldrene om at han nå ble offentlig homo i hjemtraktene, og han var også urolig for hvilke reaksjoner han ville møte på sin nye arbeidsplass. (Høie, Ulriksen 2024)
– Det ga meg en a-ha-opplevelse å høre Anfinns beretning. Det var bare Käthe som hadde tilhørighet til Grenland. Anfinn måtte ta hensyn til familien, vi hadde ingen å ta hensyn til, sier Anne-Mette Vibe i dag.
Vi kan tolke de ulike reaksjonene på denne typen negative utfall i pressen i lys av at de fleste kvinnene ikke følte sterk tilhørighet til regionen, og derfor ikke ble så opprørt over et leserinnlegg i lokalavisen. En annen mulig forklaring er at de i større grad identifiserte seg som kvinner og som en del av kvinnebevegelsen, og at referansen til Sodoma og Gomorra ikke opplevdes som spesielt relevant for dem som lesbiske. Deres sterke tilhørighet til kvinnebevegelsen gjorde at de i noen grad opplevde kvinnefrigjøring som like viktig som frigjøringskampen for homofile. Selv om dette ikke sto i noe motsetningsforhold, var det trolig lettere for dem å trekke på skuldrene av dette innlegget.
