Med støtte fra

Lesbisk kamp er kvinnekamp – kvinnekamp er lesbisk kamp

Året er 1978. På det lille tettstedet Ulefoss i Telemark møtes seks kvinner på terskelen til en ny tid. En tid preget av store samfunnsbrytninger, forventninger, av kvinnefrigjøring og rettighetskamper, av politiske radikale strømninger. De seks kvinnene danner Lesbisk Rørsle i Telemark. Dette er historien om en liten, men sterk organisasjon, som med overbevisning og kraft skapte rom for lesbisk frigjøring, og kvinnefrigjøring, i en tid da både lesbiske og homofile ble sett på med stor skepsis.
Plakaten Lesbisk Rørsle lagde med invitasjon til fest i Porsgrunn.

Lesbisk Rørsle i Telemark var aktive fra november 1978 til slutten av 1984. Rørsla var en liten organisasjon, alltid med et beskjedent antall aktive medlemmer, men deres engasjement strakte seg langt utover Telemarks fylkesgrense.

 

Anne-Mette Vibe og Nina Bauer Bølgan er to av medlemmene som startet Telemarks første homo-organisasjon. På det meste var de 8,5 medlemmer + to katter. Det halve medlemmet var et heterofilt støttemedlem som kom og gikk.

 

– I ettertid, når jeg har fortalt til andre at jeg var med i Lesbisk Rørsle Telemark, har folk reagert med: Dere var jo så ivrige, dere var jo så store. Men vi var jo ikke mange. Vi gjorde nok mer ut av oss enn jeg har forstått, erindrer Nina Bauer Bølgan.

 

Våre informanter ser tilbake på sin tid i Lesbisk Rørsle i Telemark som en periode preget av optimisme og håp, med troen på at store kvinnepolitiske endringer var mulig.
De var travle kvinner, flere av dem med barn, og de bodde spredt mellom Porsgrunn, Ulefoss og Notodden.

 

De møttes omtrent en gang i måneden, og det er bevart referater fra alle årene de var aktive. Referatene, korrespondansen, artiklene og magasinene som var i organisasjonens eie, er donert til Skeivt Arkiv ved Universitetet i Bergen. Denne artikkelen er basert på dokumentene samlet i Skeivt Arkiv ved UiB, samt intervjuer med noen av de som var aktive i organisasjonen.

Kjersti Ulriksen

Kjersti er styreleder i Skeivt historielag. Hun er utdannet statsviter ved Universitet i Bergen og har en master i faglitterær skriving.

Avatar photo

Jeanette Høie

Jeanette er redaktør for Skeivt Historielag Telemark. Hun har lang erfaring fra dagpressen, blant annet jobbet hun som vaktsjef i Varden i 17 år.

En radikal, feministisk organisasjon

Lesbisk Rørsle i Telemark var inspirert av Lesbisk Bevegelse i Oslo. Lesbisk Bevegelse ble startet i 1975 som en reaksjon på at lesbiske feminister opplevde at Det Norske Forbundet av 1948 (DNF-48) ikke tok lesbiske på alvor, men var en organisasjon som i hovedsak ivaretok menns interesser. Lesbisk Bevegelse var aktive pådrivere for å opprette Kvinnehuset i Oslo, som åpnet i 1976.

– Både Nina og jeg var med i Lesbisk Bevegelse i Oslo, og det var vel der vi traff Lisbeth (Nilsen, red anm). Gerd Brantenberg var en av pådriverne for Kvinnehuset, og for oss var det hun som var den ledende skikkelsen. Å gå inn i Forbundet av 48 var helt uaktuelt. Kim Friele og Forbundet jobbet jo bare for mennene, de hadde ingen feministisk holdning. Da vi flyttet til Telemark var det naturlig å ta med seg tankegodset fra Kvinnehuset til Lesbisk Rørsle, forteller Anne-Mette Vibe.

 

Spenningen mellom homofile menn og lesbiske kvinner var også et tema som preget diskusjonene i Rørsla, som vi senere skal komme tilbake til.

 

Rørsla definerte seg som en radikal feministisk organisasjon, og hva som lå i denne definisjonen, skulle etter hvert bli et stadig tilbakevendende tema på møtene deres. De beskrev formålet sitt slik:

 

«Formålet er å samle lesbiske i Telemark. Vi møtes en gang i måneden for å diskutere hvordan lesbiske kan bli sterke sammen – og til sosialt samvær. LRT er en radikal feministisk organisasjon. Vi vil arbeide for at alle lesbiske skal bli trygge og frie mennesker. Det krever styrke å bryte den tausheten lesbiske er utsatt for. Synliggjøring er grunnlaget for den videre kampen for lesbisk frigjøring. Vi skal ikke behøve å leve i angst for vår egen lesbiskhet. Vår organisasjonsform kan sammenlignes med feministiske grupper. Vi har ingen valgte ledere og ikke noe styre. Alle skal ha samme innflytelse på det vi arbeider med (flat struktur). LRT samarbeider med andre homofile og lesbiske organisasjoner, samt med kvinnebevegelsen i Telemark.» (Lesbisk Rørsle Telemark, u.å)

Jeg så på Porsgrunn som et sted å overleve som lesbisk feminist. Før jeg valgte å flytte fra Oslo, betydde det mye at jeg leste at Porsgrunn hadde Norges første Kvinnehus. Porsgrunn hadde dessuten Bjørg Vik, en kjent og sterk stemme for feminismen. Det var fantastisk å møte en så sterk kvinnebevegelse.

Hvem var de

De seks kvinnene som startet Lesbisk Rørsle i Telemark hadde bakgrunn fra Lesbisk Bevegelse i Oslo, Nyfeministene i Porsgrunn og Homofil Bevegelse i Vestfold. Kun én av dem var fra Grenland, mens de andre hadde flyttet til Telemark. Jobb var hovedårsaken til at de flyttet til Telemark, sammen med en vilje til å vise at man ikke trengte å bo i Oslo for å ha et godt liv som lesbisk. Lisbeth Nilsen ble bibliotekar på Ulefoss, Nina Bauer Bølgan underviste på lærerskolen på Notodden, og Anne-Mette Vibe jobbet som adjunkt på Skien Gymnas.

 

At Ulefoss ble kraftsenteret for LRT, skyldtes pragmatisk nok at det ligger midt mellom Porsgrunn og Notodden.

 

På tidspunktet for etableringen i 1978 fantes det ingen andre homoorganisasjoner i Telemark. Organisasjonssekretær Geir Hagland fra Det norske forbundet av 48 beskrev Grenland som et «mørkeland» for homofile i et intervju med TA i 1978 (Telemark Arbeiderblad, 1978). Han besøkte Grenland for å spre informasjon om homofili gjennom foredrag og stands i både Skien og Porsgrunn.

 

Tilknytningen til Homofil Bevegelse i Vestfold var sterk, og mange homofile fra Grenland var medlemmer der og deltok aktivt på medlemsmøter og fester. Våre informanter er ikke enige i Haglands beskrivelse av Grenland som et «mørkeland». Tvert imot forteller Anne-Mette Vibe at hun ble positivt overrasket over det aktive kvinnepolitiske miljøet i Porsgrunn.

 

I 1973 ble Porsgrunn den første norske byen som etablerte et eget kvinnehus. Inspirasjonen kom fra Kvindehuset i København. Tone Anne Ødegaard kjøpte huset i Storgata 182, som fungerte både som bolig og kvinnehus. «Vårt mål er å skape et opplysningssenter med utadvendte aktiviteter. Vi vil drive oppsøkende informasjonsarbeid slik at flest mulig blir kjent med hva vi står for. Selve huset skal være et sted der alle kvinner kan stikke innom og snuse litt, uten å måtte engasjere seg for mye.» (Ryste, 2003)

 

– Jeg så på Porsgrunn som et sted å overleve som lesbisk feminist. Før jeg valgte å flytte fra Oslo, betydde det mye at jeg leste at Porsgrunn hadde Norges første Kvinnehus.  Porsgrunn hadde dessuten Bjørg Vik, en kjent og sterk stemme for feminismen. Det var fantastisk å møte en så sterk kvinnebevegelse. Det var å gjenfinne noe vi hadde i Oslo, bare i mindre målestokk, forteller Vibe. – Men det var også en stor forskjell på Skien og Porsgrunn den gangen, kanskje er det slik ennå. Porsgrunn hadde kvinnebevegelsen og en sterk arbeiderbevegelse. Skien hadde kristendommen og borgerskapet, minnes Vibe.

 

Uten å trekke det for langt, ser vi her en ulik forståelse av tidsånden som preget Grenland på denne tiden. Representanten for den nasjonale homoorganisasjonen fokuserte på at det ikke eksisterte et organisert tilbud til homofile, og at dette trolig skyldtes at det lavkirkelige miljøet, med sine konservative holdninger, lå som en mørk sky over regionen.

 

Hvis vi ser noen år frem i tid, kan vi kanskje finne en pekepinn på hvorfor det samme området kunne oppleves så ulikt. I 1983 ble det publisert et leserinnlegg i Varden fra Lesbisk Rørsle i Telemark med overskriften «Det moderne Norge?» (Varden, 1983).  Gyldendal forlag ga i 1982 ut et syvbindsverk med tittelen Det moderne Norge. Rørsla reagerte på at homofile og den homofile frigjøringskampen ikke ble nevnt, til tross for forlagets påstand om at: «Det er dagens Norge som stiger frem i dette verket. Vårt eget samfunn i hele dets mangfold av livsformer, konflikter og verdier». Lesbisk Rørsle avsluttet leserinnlegget med: «Fortielse er også en form for diskriminering.»

 

Det tok ikke lang tid før et motinnlegg sto på trykk. Under tittelen «Hva vil ‘lesbisk rørsle’?» skrev «Hetro»: «Hva har denne gruppen i et slikt bokverk å gjøre? (…) Det er av liten eller ingen interesse å nevne noe om en slik avvikergruppe.» Innlegget ble avsluttet med følgende kraftsalve: «Det var denne typen synd som utløste Guds vrede over Sodoma og Gomorra, husk det. Det hadde vært på sin plass med en ny ‘rørsle’ her nå, for eksempel ‘Aksjon Lesbisk Rørsle ut av Telemark.»  (Varden, 1983)

 

Kvinnene i Rørsla ler når vi spør dem om hvordan de reagerte på dette innlegget, de lot ikke det affisere dem. Men for en av stifterne av Forum for homofile og lesbiske i Telemark, Arnfinn Bernaas, var imidlertid innlegget mer opprørende.
– Jeg ble opprørt over slik hatsk og foraktfull omtale av lesbiske, og jeg følte at jeg ikke hadde noe valg. Jeg måtte bare kaste meg inn i diskusjonen, selv om jeg nettopp hadde begynt i min nye jobb. Jeg var ganske nervøs da jeg sendte inn innlegget til avisen, forteller Bernaas. Han tok en personlig risiko ved å sende innlegget til lokalavisen. Han måtte informere foreldrene om at han nå ble offentlig homo i hjemtraktene, og han var også urolig for hvilke reaksjoner han ville møte på sin nye arbeidsplass. (Høie, Ulriksen 2024)

– Det ga meg en a-ha-opplevelse å høre Anfinns beretning. Det var bare Käthe som hadde tilhørighet til Grenland. Anfinn måtte ta hensyn til familien, vi hadde ingen å ta hensyn til, sier Anne-Mette Vibe i dag.

 

Vi kan tolke de ulike reaksjonene på denne typen negative utfall i pressen i lys av at de fleste kvinnene ikke følte sterk tilhørighet til regionen, og derfor ikke ble så opprørt over et leserinnlegg i lokalavisen. En annen mulig forklaring er at de i større grad identifiserte seg som kvinner og som en del av kvinnebevegelsen, og at referansen til Sodoma og Gomorra ikke opplevdes som spesielt relevant for dem som lesbiske. Deres sterke tilhørighet til kvinnebevegelsen gjorde at de i noen grad opplevde kvinnefrigjøring som like viktig som frigjøringskampen for homofile. Selv om dette ikke sto i noe motsetningsforhold, var det trolig lettere for dem å trekke på skuldrene av dette innlegget.

Spenninger mellom de ulike kvinnegruppene

1978, før Lesbisk Rørsle ble stiftet, var det to 8. marstog i Porsgrunn. Ifølge Vibe skyldtes dette den vanlige splittelsen mellom Nyfeministene og Kvinnefronten, som gjaldt over hele landet.

 

Året etter, i 1979, kunne man lese følgende overskrift i Porsgrunn Dagblad: «Kvinner viser enighet for 8. mars-dagen». I artikkelen ble Tove Seierstad fra Kvinnefronten og Kristin Halvorsen fra Nyfeministene intervjuet, og under mellomtittelen «Viktig å vise solidaritet» uttalte de:

«Det finnes en lesbisk rørsle i Grenland. De lesbiske føler undertrykkelsen sterkere enn noen andre, derfor snur vi ikke ryggen til dem. De trenger støtte fordi de er undertrykte, og derfor gir vi dem det, som kvinner og som mennesker.» (Reite, 1979)

 

Til tross for enigheten mellom kvinnebevegelsene og invitasjonen til å delta i 8. marstoget, fikk ikke Lesbisk Rørsle godkjent parolen: «Lesbisk kamp er kvinnekamp – kvinnekamp er lesbisk kamp». De valgte derfor å trekke seg fra arrangementet, og i et leserinnlegg i TA 8. mars 1979 forklarte de valget slik:

«Lesbisk Rørsle i Telemark er for tida svært opptatt av lesbiskes stilling i kvinnebevegelsene. Ut fra våre tanker om dette valgte vi en parole som er velkjent og brukt i kvinnekampen i Oslo. Vi er en nystartet organisasjon i Telemark som arbeider for lesbisk frigjøring. Vi ønsker å styrke kontakten mellom lesbiske og drive opplysningsarbeid. Vi samarbeider med Homofil Bevegelse i Vestfold, som organiserer homofile kvinner og menn i Vestfold og Nedre Telemark.» (Telemark Arbeiderblad, 1979)

 

Året etter, i 1980, skriver Telemark-lesbene i en rapport:

«For å unngå det samme bråket i år, valgte vi å være litt taktiske. Vi foreslo derfor: ‘Kamp mot undertrykking av lesbiske er alle kvinners kamp’ og ‘Rettssikkerhet for lesbiske mødre.’ Det gikk glatt igjennom.
På selve dagen stilte vi fulltallig opp, svært glade for å se hverandre der og da. Toget talte i underkant av 300 deltakere, noe som var litt flere enn året før. Det var ikke akkurat trengsel under parolen vår, men noen stilte opp. Käthe holdt en utmerket appell etter toget, og det varmet hjertene våre å høre ‘Lesbisk Rørsle i Telemark’ ljome utover Rådhusplassen i Porsgrunn da hun leste opp hvem som hadde deltatt.»

 

På slutten av denne «rapporten» har de inkludert følgende lille perle fra festen på Folkets Hus: «Sent på kvelden fikk Nina øyekontakt med en av serveringsdamene og spurte med et smil: ‘Vil du også støtte diskrimineringen av homofile?’»

 

NESTE ARTIKKEL: Den politiske lesbe – finnes hun?

KILDER:

Hovedkilden til artikkelserien er referater, korrespondanse, artikler og magasinene som var i Lesbisk Rørsles eie og som er donert til Skeivt Arkiv ved Universitetet i Bergen. I tillegg har vi intervjuet noen av de som var aktive i organisasjonen.

 

Kilder referert i teksten:

Din historie er viktig

• Slik kan du dele din historie (kommer)

• Kontaktskjema (kommer)

• Samtykkeskjema (kommer)

KOntakt oss

• Bli medlem (kommer)