Med støtte fra

To telemarkspolitikere sentrale da «homoparagrafen» ble opphevet

To telemarkspolitikere spilte en sentral rolle i opphevelsen av den såkalte homoparagrafen i 1972. Dette var stortingspolitikeren Arne Kielland fra Porsgrunn og justisminister Oddvar Berrefjord bosatt i Skien.
Arne Kielland (t.v.) og Odd Berrefjord var sentrale da lovproposisjonen om å oppheve straffeloven §213 om menn som hadde sex med menn, ble opphevet. FOTO: Stortinget/Nadir Hasim CC 2.0

På 1970-tallet sto Norge ved et veiskille i synet på seksualitet, privatliv og minoriteters rettigheter. Straffelovens § 213, den såkalte “homoparagrafen”, kriminaliserte seksuell omgang mellom menn og bidro til stigmatisering, selv om loven sjelden ble håndhevet. Opphevelsen i 1972 regnes som den første store seieren for den norske homobevegelsen (Jordåen, 2021).

 

Historien har rettmessig fremhevet Det Norske Forbundet av 1948 (DNF-48) og Kim Friele som hovedaktører. Men også de to politikerne fra Telemark – Arne Kielland og Oddvar Berrefjord – spilte avgjørende roller i Storting og regjering. Deres innsats viser samspillet mellom grasrot og stat, mellom sivilsamfunn og politisk ledelse. De er omtalt i Stortingets egen historieformidling, men fortjener også en tydelig plass i den skeive historien.

Kjersti Ulriksen

Kjersti er styreleder i Skeivt historielag. Hun er utdannet statsviter ved Universitet i Bergen og har en master i faglitterær skriving.

Lovens bakgrunn og tidligere forsøk

Straffeforfølgelse av homoseksuelle handlinger har en lang historie i Norge. Christian Vs Norske Lov (1687) kriminaliserte «omgjengelse mot naturen», og straffen var døden. I 1842 ble dødsstraffen opphevet, men forbudet ble videreført med straffarbeid og fengsel. Straffeloven av 1889 opprettholdt kriminaliseringen. Med straffeloven av 1902 ble forbudet presisert i § 213, som gjaldt seksuelle handlinger mellom menn, med en strafferamme på inntil ett års fengsel. Påtale skulle bare reises «når almene hensyn krevde det». Selv om domfellelsene var få, fungerte loven som en latent.

 

Forsøk på å oppheve og endre bestemmelsen kom i 1922 og 1953. I 1953 anbefalte Straffelovrådet å oppheve paragrafen, men foreslo samtidig en særregel med høyere seksuell lavalder for seksuell omgang mellom menn og at også kvinner skulle innlemmes i loven. Forslaget møtte massiv motstand, særlig fra kirken og medisinske miljøer, og ble ikke realitetsbehandlet i Stortinget. Straffelovrådet innstilling fikk også en del oppmerksomhet i lokalavisene og vi har skrevet om dette i vår artikkel Homoseksualitet i Telemarksavisene 1900-1960

 

I Norden hadde utviklingen kommet lenger: Danmark avkriminaliserte sex mellom menn i 1933 (med høyere aldersgrense fram til 1977), Sverige i 1944 (full likestilling i 1972), og Finland i 1971 (med restriksjoner). Norge ble siste nordiske land til å oppheve forbudet, men gikk lengst ved å innføre full likestilling i straffeloven i 1972.

- I overgangen november/desember 1970 blei en publikasjon kalt «§ 213 – onde eller nødvendighet?» lagt i hyllene våre på Stortinget. Den fikk meg på få dager til å gjøre det jeg hadde tenkt en stund: melde en interpellasjon til justisministeren om å fjerne denne skampletten i straffeloven (...)

Aktivistene: Kim Friele og DNF-48

På midten av 1960-tallet trådte de første homofile frem i offentligheten. Den første til å stå frem med både navn og ansikt i Norge, var Kim Friele.. I 1966 ble hun leder for DNF-48 og gjorde kampen mot § 213 til sin og forbundets hovedsak. Forbundet drev omfattende opplysningsarbeid, holdt foredrag, skrev i medier og påvirket politikere direkte.

 

I 1970 utga DNF-48 pamfletten «§ 213 – onde eller nødvendighet», med bidrag fra juridiske, medisinske og teologiske autoriteter. Den ble sendt til alle stortingsrepresentanter og inspirerte særlig Arne Kielland fra Porsgrunn, som sammen med Oddvar Berrefjord fra Skien, skulle få en avgjørende rolle i den politiske prosessen.

 

Arne Kielland: Initiativtakeren og brobygger

Arne Kielland (1939–2003) vokste opp i Porsgrunn, tok magistergrad i statsvitenskap i Oslo (1967), og arbeidet som journalist før han ble valgt inn på Stortinget for Arbeiderpartiet (Sør-Trøndelag) i 1969. Han representerte senere Telemark for SV (1973–77).

 

I desember 1970 meldte han en interpellasjon om å oppheve § 213. Han skriver selv:

– I overgangen november/desember 1970 blei en publikasjon kalt «§ 213 – onde eller nødvendighet?» lagt i hyllene våre på Stortinget. Den fikk meg på få dager til å gjøre det jeg hadde tenkt en stund: melde en interpellasjon til justisministeren om å fjerne denne skampletten i straffeloven …. uten at Forbundet var kontaktet eller jeg sjøl mer enn løselig, visste hva homofili var (Kielland, 1995).

 

I januar 1971 inviterte han Kim Friele til et møte i Stortingsrestauranten. Hun imponerte ham med sin kunnskap og tydelighet, og de utviklet et samarbeid preget av gjensidig respekt. I biografien om Kim Friele heter det: «Arne Kielland hyklet ikke interesse, han brydde seg» (Henmo, 2017).

 

Hans interpellasjon ble aldri besvart av Borten-regjeringen, men han hadde fått signaler om at justisminister Egil Endresen (H) i Borten-regjeringen heller ville foreslå en «vernebestemmelse» med 18-årsgrense. Før dette ble aktuelt, gikk regjeringen av i mars 1971 og regjeringen Bratteli (Ap) overtok.

 

Oddvar Berrefjord: Juristen og garantisten

Oddvar Berrefjord (1918–1999) var jurist, statsadvokat og lagdommer i Telemark og Agder, og hadde en lang karriere i Arbeiderpartiet. Han var varaordfører i Skien, fylkesordfører i Telemark (1968–71) og fylkesmann i Telemark (1976–88). Våren 1971 ble han justisminister i Trygve Brattelis regjering.

 

Allerede i mai 1971 signaliserte Berrefjord at han kunne gå inn for en full opphevelse av § 213. Berrefjord ønsket å svare på Kiellands interpellasjon for å få en debatt i Stortinget og lodde stemningen før regjeringen fremmet et lovforslag (Kielland 1995).

 

I interpellasjonsdebatten 2. juni 1971 gikk justisminister Oddvar Berrefjord inn for en full opphevelse av § 213. Han avviste forslag om særskilte vernebestemmelser for unge mellom 16 og 21 år, med henvisning til forskning som viste at slike regler var unødvendige og kunne virke stigmatiserende. Berrefjord understreket at straffeloven ikke skulle brukes til å regulere privat, samtykkende seksualitet (Stortingstidende, 2. juni 1971).

 

Berrefjords juridiske autoritet og politiske tyngde som justisminister sikret at Stortinget kunne behandle saken raskt og uten dramatikk. Han bidro til å skape enighet i regjeringen og styrket legitimiteten til lovendringen. Han står dermed som en garantist for at Norge fikk en klar og diskrimineringsfri avkriminalisering.

Samspillet og saksgangen

Den 2. juni 1971 ble Kiellands interpellasjon debattert i Stortinget. På forhånd var det knyttet spenning til den første stortingsdebatten i Norge om homofiles rettigheter. En avis spurte: «Tør representantene si noe?» (Kielland, 1995).

 

Flere tok ordet og støttet interpellasjonen, blant annet representanter fra Arbeiderpartiet og Venstre. Bent Røiseland (V) understreket at selv om han gikk inn for å fjerne lovparagrafen, så han ikke med velvilje på homofili. Bergfrid Fjose (KrF) uttalte seg mer ullent, men viste medmenneskelighet (Kielland, 1995).

 

Den positive tonen og mangel på motstand viste at det var grunnlag for å gå videre. Departementet startet forarbeidet til lovendring, og prosessen gikk raskt fremover. § 213 ble flere ganger drøftet i justiskomiteen, der blant annet Kim Friele deltok på et av møtene. Komiteen endte med at 9 av 10 representanter gikk inn for full fjerning av paragrafen. Haugstvedt i Kristelig Folkeparti var den eneste som ikke ønsket full avkriminalisering.

 

Mer kuriøst er det at paragrafen også omhandlet omgang med dyr. Kielland bemerker i sin bok All makt? Dagbok fra Stortinget (1972) at komiteen lot denne straffebestemmelsen «gå i graven» med få ord, fordi det heller ikke kunne være rett å regulere slike forhold i straffeloven. En vittig journalist på pressebenken kommenterte tørt at omgang med dyr dermed ble den eneste samlivsformen Kristelig Folkeparti var villig til å legalisere (Kielland, 1972).

 

Stortingsvedtaket i 1972

  • 21. mars 1972: Odelstinget vedtok å oppheve § 213 med 65 mot 12 stemmer.
  • 14. april 1972: Lagtinget bekreftet vedtaket med 18 mot 4 stemmer.
  • 21. april 1972: Loven ble sanksjonert i statsråd.

Dermed ble sex mellom menn fullt lovlig i Norge – uten særregler eller diskriminerende aldersgrenser.

 

Betydning og ettertid

Opphevelsen skjedde bemerkelsesverdig stille i offentligheten, uten de store konfliktene eller medieoppslagene man kunne ha ventet seg. Nettopp dette gjør den til et eksempel på en «stille revolusjon» i norsk rettshistorie.

 

Opphevelsen av § 213 var resultatet av samspillet mellom en liten, men målrettet aktivistbevegelse og politiske allierte med mot til å handle. Kim Friele og DNF-48 skapte press og kunnskapsgrunnlag. Arne Kielland løftet saken inn i Stortinget. Oddvar Berrefjord ga som justisminister den nødvendige ryggdekningen.

 

Denne kombinasjonen gjorde at Norge, selv som siste nordiske land til å oppheve forbudet, gikk lengst i å sikre full likestilling. Avkriminaliseringen i 1972 åpnet en ny æra for skeives rettigheter i Norge – og ble en modell for hvordan aktivisme og politisk vilje kan forandre lov og samfunnsnormer.

KILDER:
  • Jordåen, Runar  2021.Historia om § 213 https://skeivtarkiv.no/skeivopedia/historia-om-ss-213
  • Henmo, Ola (2017). Kampene – et portrett av Kim Friele. Oslo: Cappelen Damm
  • Kielland, Arne (1972): All makt? Dagbok fra Stortinget. Oslo: Pax Forlag.
    – Fragmentariske dagboknotater fra Stortinget, skrevet med hovedfokus på EF-debatten, men inneholder også viktige glimt av prosessen rundt § 213.
  • Kielland, Arne (1995): «Kim på Stortinget». I: Jon Gunnar Arntzen (red.): Med regnbuen som våpen. Festskrift til Karen-Christine Friele 1935–27. mai 1995. Oslo: Antinoos Forlag.
    – Mer utførlig tilbakeblikk på Kiellands rolle i avkriminaliseringen, skrevet i anledning Friele.
  • Stortingstidende (1971): Forhandlinger i Odelstinget, 2. juni 1971. Interpellasjon fra Arne Kielland om opphevelse av § 213 i straffeloven. Oslo: Stortinget, s. 2947–2949.