Med støtte fra

Lesbisk Rørsle i Telemark på 1970- og 80-tallet

Den første interesseorganisasjonen for homofile i Telemark var Lesbisk Rørsle Telemark, startet i 1978. I dette innlegget forteller en av medlemmene, Anne-Mette Vibe, om Rørsla, om kvinnekamp i Porsgrunn, seminarer på Lifjell og den tids brennaktuelle saker.
1. mai toget i Bergen i 1980.
Lesbisk Rørsle i 1.mai toget i Bergen i 1980. Anne-Mette Vibe foran til venstre. Bildet er hentet fra LLH Bergen og Hordalands arkiv, A-0009 LLH Bergen og Hordaland, Skeivt arkiv.

Anne-Mette Vibe (født 1945) var en av pionerene i Telemarks første homoorganisasjon, Lesbisk Rørsle i Telemark. Hun var også aktiv i Nyfeministene i Porsgrunn, Porsgrunn SV og kvinnepolitisk kontakt i Telemark SV. Dette innlegget holdt hun første gang januar 2007 i seminarrekken «Milepæler i 1970-årenes kvinnekamp», arrangert av Kilden og Norsk Kvinnesaksforening. Hun holdt også innlegget under seminaret «Grenland under Regnbuen» i oktober 2022, arrangert av FRI og Telemark Museum.

Lesbisk Rørsle i Telemark eksisterte fra slutten av 1970-tallet til midten av 80-tallet, og var en ren lesbisk gruppe i et fylke som da var kjemisk fri for noen annen homofil organisering. Den var et ektefødt barn av sin tid, med kvinnekamp, klassekamp og homofil kamp båret fram av en visjon og et håp om et bedre samfunn. Det ble det da også, for noen. Eksempelvis kvinner, homofile menn og lesbiske. Denne spesielle tidsepoken ga altså rom for en så sekterisk organisering som Rørsla, som den også ble kalt.

 

I den korte perioden klarte Rørsla å sette spor etter seg, iallfall i samtidslitteraturen. I en bok fra 1982, ”Bak slagordene: den nye kvinnebevegelsen i Norge”, står Rørslas innflytelse beskrevet indirekte:

 

”Blant Nyfeminister i Oslo og noe senere i Porsgrunn, utviklet det seg dessuten en konflikt om kamp for frigjøring av lesbiske. Vi har tidligere reist spørsmålet om det var selve ”lesbisk frigjøring” som fikk Nyfeminister til å gå stille ut bakveien – i motsetning til mange sosialisters uttalte brudd med Kvinnefronten. Det mest sannsynlige er at dette ikke er hovedgrunnen. For det første var heterofile lite interessert i temaet ”lesbisk frigjøring”. For det andre har den stillferdige tilbaketrekkingen fra organisasjonen også vært typisk bl.a. i Bergen, Bodø og Trondheim, hvor det har vært få åpent lesbiske Nyfeminister. For det tredje har heller ikke lesbiske feminister politisk begrunnet sin tilbaketrekking fra organisasjonen” (Haukaa 1982, s. 135).

 

Konflikten som det henvises til, toppet seg i Porsgrunn på grunn av parolen ”Lesbisk kamp er kvinnekamp – kvinnekamp er lesbisk kamp”. Lesbisk Rørsle ville ha parolen med i 8. mars toget i 1980, Nyfeministene i byen ønsket det ikke. Det endte med at parolen ble nedstemt på et Nyfeminist-møte.

 

Odd Klippenvåg debuterte i 1983 med romanen ”Otto, Otto”. I slutten av boka beskriver han et hjemme-treff slik:

”Lasse er ikke alene. Han slår ham nesten over ende og hilser ham med du gamle ørn, så fører han ham inn i det store rommet hvor alt er hvitt og lyst. Der er en snauklippet kvinne som med sine pastellgrønne gevanter nesten går i ett med den engelske kretongsofaen hun sitter i. Hun heter Ellen får han vite, og hennes største meritter er å leve i utlegd som lærerinne i Porsgrunn og være aktiv i Lesbisk Rørsle i Telemark” (Klippenvåg 1983, s. 212).

Anne-Mette Vibe

Arkivbilde fra 8.mars-arangement i Porsgrunn.
Käthe Noraas fra Lesbisk Rørsle holder hovedappell i 8.marsmarkeringen i Porsgrunn, sannsynligvis i 1981. En kvinnefronter holder mikrofonen, så det var felles tog det året. Foto: Anne-Mette Vibe.

Hvem var vi?

Rent formelt var Rørsla en organisasjon som ble dannet samtidig med et helt knippe av andre homofile grupperinger, løst samlet under paraplyen Fellesrådet for homofile organisasjoner i Norge. Samtidig var Rørsla en ektefødt datter av Lesbisk Bevegelse i Oslo, som igjen var dannet i opposisjon til Det Norske Forbundet av 1948 som ikke var radikalt og feministisk nok. Rørsla presenterte seg slik i en brosjyre for Fellesrådet for homofile organisasjoner:

 

”Lesbisk Rørsle i Telemark blei stifta 1. november 1978. Medlemma bur spreidt om i fylket. Vi møtast ein gong i månaden til diskusjoner om korleis lesbiske kan bli sterke saman, og til sosialt samver. Førebels er Lesbisk Rørsle i Telemark observatør i Fellesrådet.”

 

Observatør fortsatte vi å være fram til 1984, fordi vi som den eneste lesbiske grupperingen i Rådet aldri følte oss nok lik de andre til å bli fullt medlem. Nynorsken var egentlig bare en provins-flopp, for vi kom alle fra byer eller tettsteder og snakket klingende bokmål.

 

Rørsla ble startet i november 1978 av en gruppe på fem som kjente hverandre dels fra Lesbisk Bevegelse i Oslo, dels fra Nyfeministene i Porsgrunn og fra Homofil Bevegelse i Vestfold. Det siste representerte nærmeste treffpunkt for homofile av begge kjønn i nedre Telemark. På grunnlag av svar på kontaktannonse fra en student på distrikthøgskolen i Bø, ble ganske raskt en stamme på seks personer etablert. Siden kom det til mer eller mindre stabile medlemmer, slik at vi pleide å fleipe med at Rørslas medlemstall til enhver tid var konstant: 8 ½ kvinner pluss to katter. Det halve medlemmet var en sympatiserende heterofil nabo på Ulefoss.

 

Partipolitisk befant alle seg på venstresiden. I tråd med tidens idealer hadde Rørsla en overmåte ambisiøs plattform, fordi man skulle oppføre seg både kvinnepolitisk og partipolitisk korrekt og helst drive utviklingsarbeid hele tiden. Lesbisk Internavis het en avis som eksisterte et par år og ble skapt via rullerende dugnadsarbeid av lesbiske grupper i hele Norge. I nr. 4 1982, forøvrig laget av Homofil Kvinnegruppe i Trøndelag, presenterte Rørsla seg med en to-siders artikkel. Her får man et inntrykk av hvor mye medlemmene prøvde å rekke over ved siden av å ha heltidsjobber:

 

Hva har vi så utrettet hittil av praktiske oppgaver? Vi har arrangert seminar på Lifjell våren 1979 sammen med medlemmer fra Lesbisk Bevegelse. Vi deltok på lesbisk seminar i Bergen i 1980, og som et resultat av dette laget vi lesbisk internavis nr. 2. Vi har deltatt i 8. mars-toget i Porsgrunn de siste to årene: året før brøt vi samarbeidet fordi komiteen ikke ville godta parolen «Lesbisk kamp er kvinnekamp – kvinnekamp er lesbisk kamp». I 1980 holdt vårt medlem appellen etter 8.mars toget (klapp, klapp). Vi har presentert oss på møter hos nyfeministene i Grenland, Kvinnefronten i Bø og Kvinnefronten i Porsgrunn. Vi har vært representert på de to siste årsmøtene i Fellesrådet, og stått på stand i Kongsberg og Tønsberg sammen med mennene i HBV og HBBusk. Vi har markert oss i lokalavisene ved å svare på leserinnlegg av typen «Hva i allverden er en lesbisk mor? Jeg trodde det var naturstridig at lesbiske kunne få barn?» Vi har meldt oss inn som assosiert medlem av ILIS, den internasjonale lesbiske organisasjonen. Vi er få og bor opptil 8 mil fra hverandre, alle er i full jobb…” (s. 22-23).

 

Vi prøvde å dekke hverandres behov på mange områder: Diskusjonsplanet, det sosiale festeplanet og mosjonsplanet. Spesielt det siste førte til minnerike opplevelser. Bilder fra tiden inneholder blant annet en kanotur på Kilevannet i Telemark. Man må ha i mente at Telemarks største by, Skien, på den tiden var den byen i landet som hadde flest bedehus i forhold til antall innbyggere, og området rundt Kilevannet føyde seg godt inn i den pietistiske tradisjonen. Vi dro altså ut på kanotur, fem stykker fordelt på to kanoer, padlende fra sør til nord på vannet helt toppløse som skikken var i venstrevridde miljøer. Alle Rørslas medlemmer var ganske store og ditto barmfagre, og ettersom vi passerte strand etter strand med våre padlende armer og duvende bryster, så vi hvordan forskrekkede mødre først spratt opp for å se om dette var virkelig, og derpå skyflet sine små barn opp til hyttene og vekk fra elendigheten!

Vi pleide å fleipe med at Rørslas medlemstall til enhver tid var konstant: 8 ½ kvinner pluss to katter. Det halve medlemmet var en sympatiserende heterofil nabo på Ulefoss.

Et tidsbilde

På den tiden da Rørsla ble stiftet, og i årene som fulgte, var samfunnets syn på homofili et helt annet enn i dag. Riktignok var straffeparagrafen, som bare rammet homofile menn, opphevet i 1972. Norsk Psykiatriforening hadde nylig strøket homofili som sykdomsdiagnose. Åpen sjikane av homofile og homofil kamp var imidlertid vanlig. Dagbladet fra 28.09.81 har under overskriften ”Homofile fortjener døden” en reportasje om predikant Arne Imsens korstog. Ifølge ham var homofile syndere som ikke fortjente å være blant andre. Da hans kristne organisasjon, Pilgrimsfolket, arrangerte temadager mot antidiskrimineringsloven, demonstrerte medlemmer av DNF-48, og nesten tredve ble brakt inn til Politihuset i Oslo. Dagen etter ble det nye tumulter som førte til slåsskamp mellom Pilgrimsfolket og demonstranter. Stortingsrepresentant Wenche Lowzow var ifølge avisa ”i fremste rekke blant demonstrantene, og hun ble slått da hun skulle inn i salen.”

 

Den samme Lowzow hadde noen år før stått fram som lesbisk da hun ble sammen med Kim Friele. Hennes komme-ut handling betydde enormt mye for kampen for homofili utenfor hovedstaden. Vi som bodde i småbyer merket nesten over natta hvordan det ble lettere å uttale åpent ordene ”lesbisk” og ”homofil”.

 

Porsgrunn hadde på den tiden en sterk kvinnebevegelse.

 

Da Lesbisk Rørsle skrev et leserinnlegg i Telemarksavisa Varden og kritiserte Gyldendal Forlag som ikke nevnte homofil kamp i sitt syv binds verk ”Det moderne Norge”, kom det svar fra signaturen ”Hetro” som spurte om hvorfor man skulle skrive noe om en slik avvikergruppe. ”Hetro” skriver:

”De gnåler om den nye loven, ”forbud mot diskriminering av homofile.” Vel, det er greit nok det, men det Bibelen sier om dette står nå over denne loven. Det var denne type synd som utløste Guds vrede over Sodoma og Gomorra, husk det. Det hadde vært på sin plass med en ny ”rørsle” her nå, for eks. ”Aksjon Lesbisk Rørsle ut av Telemark””.

 

I det offentlige rom raste forøvrig debatten om NOU 1979 : 46 “Særlig strafferettslig vern for homofile”. Utredningen førte etter hvert til at homofili ble inkludert i straffeloven om krenkende ytringer etc. overfor personer på grunn av deres trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonal eller etnisk opprinnelse. I det subkulturelle rom florerte publikasjoner som ble laget på dugnad i miljøene, eksempelvis den lesbiske Lavendelexpressen som ble trykket på det lesbiske trykkeriet Sfinxa, og Amasonen – avisa for og av lesbiske kvinner.

Lesbisk Rørsle på semniar på Lifjell.
Medlemmer av Lesbisk Rørsle i Telemark. Foran fra venstre: Nina Bølgan, Käthe Noraas. Bak fra venstre: Agnes Svalastog, Lisbeth Nilsen og Berit Utvik. Bildet er tatt på Bondelia ved Lifjell i 1979, da Rørsla arrangerte seminar sammen med Lesbisk Bevegelse i Oslo. Foto: Anne-Mette Vibe.

Samarbeid med kvinnebevegelsen

Porsgrunn hadde på den tiden en sterk kvinnebevegelse. Norges første kvinnehus hadde blitt opprettet i byen, men det var nedlagt for noen år siden. Nyfeministene, Kvinnefronten og Brød og Roser hadde grupper på den tiden Rørsla opererte.

 

I 1978, et halvt år før Rørsla ble dannet, var det to 8.marstog i Porsgrunn. Det var den vanlige splittelsen mellom Nyfemistene og Kvinnefronten. 150 deltakere gikk i det førstnevnte toget og 75 i det andre. For første gang var det lesbiske paroler: ”Kamp mot fortielse og undertrykking av lesbiske” og ”Kvinne er kvinne best”. Til 8.marsarbeidet var følgende foreninger invitert: Norsk kvinnesaksforening, Daghjemsaksjonen, Porsgrunn Husmorlag, Kvinnegruppa på Ulefoss, Framtiden i våre hender, jentegruppene ved Porsgrunn, Skien og Bø gymnas, AP, Høyre, SV og Venstre.

 

I 1983 var det aktivitet flere steder i Telemark. 8.marstoget på Notodden hadde lesbisk parole. To høgskolestudenter bar parolen, og to Rørsle-medlemmer og en tilreisende gikk bak. På Kongsberg var det også lesbisk parole med ti personer bak parolen. Studenter ved Darbu folkehøgskole var godt representert. I Porsgrunn var det laget lesbisk parole, men ingen fra Rørsla var til stede for å bære den, så den ble stående.

 

Andre homofile organisasjoner

Rundt i landet var det en flora av homofile organiseringer, som vi hadde kontakt med. Fellesrådet for homofile organisasjoner i Norge hadde som medlemmer: AHF, Homofil Bevegelse i Bergen, – Bodø, – Buskerud, – Rogaland, – Tromsø, – Vestfold. Gruppe Lambda. Soperliga’n.

 

I 1979 satte mange av foreningene inn en fellesannonse i Dagbladet. Rørslas bidrag for å rekruttere var: ”Telemarkslesber i nord og sør, skriv til postboks 644” (seksfireogførr).

Vi fikk en del brev fra både menn og kvinner over hele Telemark. (Disse brevene er destruert i arkivet for å bevare brevskriverens anonymitet, som vi lovte dem).

 

Til slutt: Feminister blir stadig beskyldt for humørløshet. Vi hadde mye latter i Rørsla, også på møtene. Så avslutningsvis et knippe med forslag til annonse i Dagbladet, som altså ikke ble brukt:

–      Lesbiske fra Kragerø til Tinn – bryt isolasjonen, meld dere inn!

–      Vi vil alle lesbiske samle, i fra Rjukan og til Bamble

–      Lesber fra Hardangervidda til Telemarkskysten, meld dere inn før dere mister lysten!

 

Din historie er viktig

• Slik kan du dele din historie (kommer)

• Kontaktskjema (kommer)

• Samtykkeskjema (kommer)

KOntakt oss

• Bli medlem (kommer)