TELEMARK

Med støtte fra

Homoseksualitet i telemarksavisene (1900–1960)

I starten av forrige århundre og frem til 1930 var homoseksualitet knapt nok omtalt i lokalpressen. I den grad det var omtalt, var det gjerne sensasjonspreget byråstoff fra det store utland. Men Porsgrunn hadde faktisk sin egen sensasjon: Pastor Halvorsen-skandalen. Fra 1930 til 1950 øker synligheten i spaltene, skjønt homofiles skjebne i konsentrasjonsleirene ble stort sett forbigått i stillhet. 1950-60 øker antallet saker eksplosivt og den første avkriminaliseringsdebatten finner sted. Et positivt og interessant funn er at de sjeldne gangene lokalpressen selv har skrevet artikler, i motsetning til å trykke stoff kjøpt gjennom nyhetsbyråer, er disse artiklene langt mer humane og nyanserte i sin tilnærming.
Faksimiler av forskjellige avisoppslag i Telemark 1900-1959
Faksimiler fra forskjellige telemarksaviser

I denne artikkelen har vi gjort en gjennomgang av hvordan homoseksualitet ble omtalt i lokalavisene i Telemark i perioden 1900 til 1960.  

 

Grunnlagsmaterialet består av 437 artikler hentet fra Nasjonalbibliotekets digitaliserte avisarkiv, hvor vi har søkt etter ordene “homos*”, “homof*”, “lesbisk*”, «sodomi*» og «pederasti*». I denne perioden er det kun søkeordet homos* dvs. homoseksuelle, homoseksualitet og homoseksualist som gir treff. Mot slutten av 1950-tallet, begynner begrepet homofil å bli brukt, men da gjerne sammen med begrepet homoseksualitet.

Målet med denne gjennomgangen er å få innsikt i hvordan lokalpressen har dekket og skrevet om homoseksualitet siden begrepet først kom i bruk i Norge tidlig på 1900-tallet. Avisenes dekning gir et innblikk i hvilket bilde som ble formidlet til «folk flest» og hvilke stemmer som fikk slippe til og dermed fikk påvirke lesernes oppfatning av homoseksuelle. Aviser var en av de viktigste nyhets- og informasjonskildene i denne perioden og selv om avisene ofte speiler rådende strømninger i samfunnet, kan de også romme motkrefter. 

 

Hovedfunnet vårt er at Telemarksavisene i all hovedsak følger de nasjonale strømningene, og at dekningen hovedsakelig er hentet fra nasjonale og internasjonale aviser og nyhetsbyråer. Likevel finner vi eksempler på at det stoffet som avisene selv produserer hadde en mer nyansert og human tilnærming, uttrykt gjennom uttalelser som «selv om dette er unormalt, så må vi ikke glemme at de er mennesker.» 

Etter å ha gjennomgått materialet ser vi at det kan grovsorteres i tre perioder: 

 

  • 1900–1930: Begrepet homoseksualitet introduseres  
  • 1930–1950: Økende synlighet og debatt 
  • 1950–1960: Ut av skapet, inn i spaltene

 

I perioden fra 1900 til 1930 er det totalt 21 treff. Fra 1930 til 1950 er det en markant økning i antallet treff – fra 21 treff i de første 30 årene til 134 treff i de neste 20 årene. For tiåret 1950 til 1960 skjer det en eksplosiv økning i antall treff til 282 treff i dette tiåret. Her kan det også legges til at det også var en kraftig økning i antall aviser og avisartikler i dette tiåret. 

 

Selv om dette er en kraftig økning i interessen og omfanget av artikler, må det ikke forveksles med at det nødvendigvis ble en mer positiv holdning til homoseksualitet. Men vi ser en utvikling i hvordan «problemet» ble drøftet og forstått.  

 

Runar Jordåen har i sin hovedfagsoppgave fra 2003: «Frå synd til sjukdom?» kalt perioden fra 1932 til 1950 som «Det homoseksuelle gjennombrotet». Dette er også noe vi gjenkjenner fra vårt materiale. Homoseksualitet ble fra 1930-tallet mer synlig i offentligheten gjennom flere artikler, reportasjer og diskusjoner i leserbrevspaltene, samtidig som det medisinske språket begynte å dominere debatten. Dette bidro til å “naturliggjøre” homoseksualitet som et fenomen. Homoseksualitet ble fortsatt sett på som uønsket, men det ble i større grad akseptert som en eksisterende realitet i samfunnet. 

Kjersti Ulriksen

Kjersti er styreleder i Skeivt historielag. Hun er utdannet statsviter ved Universitet i Bergen og har en master i faglitterær skriving.

1900 – 1930: Begrepet homoseksualitet introduseres  

Før 1906/07 var begrepet homoseksualitet så godt som ukjent for norske avislesere (Jordåen, 2020). Det betyr ikke nødvendigvis at det ikke fantes kjennskap til fenomenet. Men det var først og fremst utenlandske skandaler som brakte begrepet homoseksualitet til de norske avisleserne. Den kjente rettssaken mot Oscar Wilde fra 1895 er omtalt i noen telemarksaviser. I de totalt fem omtalene er det kun brukt begrepet sedelighetsforbrytelse og ikke noe nærmere om hva disse forbrytelsene består i. Begrepet homoseksuell ble i norske aviser først brukt i omtalen av Eulenburg-affæren, som utspilte seg i Tyskland fra 1906 til 1909. Redaktøren av avisen «Die Zukunft», Maximilian Harden, anklaget keiser Wilhelm II sine nære venner, Philipp Eulenburg og Kuno von Moltke, for å være homoseksuelle. De påfølgende rettssakene fikk stor internasjonal oppmerksomhet og ble dekket av en rekke norske aviser. (Hatlestad, 2024) 

 

Pastor Halvorsen-skandalen i Porsgrunn

I Telemarkavisene ble begrepet “homoseksualitet” første gang bruk i Breviksposten 12.01.1909 (se merknad 4. i kilder) i og Langesundposten 23. januar 1909, i forbindelse med en anmeldelse mot tidligere pastor Emil Halvorsen. Anmeldelsen ble levert av hotellvert Sønderskov, som drev Hotell Victoria i Porsgrunn. 

 

Breviksposten omtaler saken i en liten notis på side 2, der det står:  

Pastor Halvorsen, som har reist omkring som foredragsholder med “Kjærlighet og ekteskap” som emne og overalt samlet en masse mennesker og sikkert tjent mange penge, er i dag av hotellvert Sønderskov anmeldt for homoseksualitet. Et foredrag i aften er innstilt ved politiets meddeles. Han har alltid på sine reiser vært ledsaget av en ganske ung mann. 

 

Langesundposten hadde en lengre artikkel på forsiden 23. januar 1909 under overskriften: “Pastor Halvorsen – «Fra Porsgrund» meldes det at den tidligere metodistprest Halvorsen er anmeldt til politiet for homoseksualitet». Artikkelen nevner hans popularitet og den store tilstrømning til foredragene om “sedelighet, ekteskapelig troskap og skjønn livsførsel”, samt at han hadde hatt med seg en 18 år gammel gutt til hotellet. 

 

Saken fikk omfattende pressedekning, både nasjonalt og i Telemark (Bratsberg amt), men det er kun i disse to første innleggende at ordet homoseksualitet er brukt i omtalene av saken. I de andre artiklene om saken er det kun referert til pastor Halvorsen-saken – og/eller sedelighetssaken.  

 

Hvorfor avisene slutter å bruke homoseksualitet og kun omtaler den som sedelighetssak kan vi ikke vite. En mulig tolkning, er at han selv benektet at noen usømmelig hadde skjedd og at man derfor valgte å være forsiktig i omtalen. Det var mange som støttet Halvorsen og mente at dette var usanne rykter. Mye sinne ble rettet mot hotellvert Sønderskov, som ble beskyldt for både å spionere på sine gjester og å fremsette usanne anklager.  

Bakgrunnen for saken  

Den tidligere metodistpastoren Emil Halvorsen (1862-1918) var på en foredragsturne i bl.a. Vestfold og Telemark. I 1906 hadde han utgitt en bok med tittel: «Ægteskab og Familieliv: hvorledes bereder vi os til et lykkeligt Hjem?». Ifølge ham selv hadde han økonomiske problemer og valgte i 1908 å slutte som pastor i metodistkirken og begynte å reise rundt som foredragsholder. Han bodde flere ganger på Hotell Victoria i Porsgrunn sammen med en ung mannlig sekretær. Hotellvert Søderskov hadde begynt å fatte mistanke mot Halvorsen og hans unge følgesvenner.  

 

Hotellverten gikk så langt som til å bore fire hull i døren til Halvorsens rom – angivelig fordi Halvorsen hadde tettet nøkkelhullet. Sønderskov og to tjenestejenter spionerte deretter på Halvorsen gjennom disse hullene. Ifølge en artikkel fra Skeivt Arkiv påstod Halvorsen at det de hadde sett, var hans daglige morgengymnastikk, men dette ble ikke nevnt i noen av Telemarksavisene. (Hårstad, 2024) 

Rettssak og dom  

Halvorsen ble avhørt av politiet i Skien og reiste så tilbake til sin kone og barn i Kristiania. Bratsberg-Demokraten fulgte opp saken 02. februar 1909 og skrev at statsadvokaten, etter konferanse med riksadvokaten, hadde forlangt en rettslig etterforskning. Det forhold at rettslig etterforskning ble drøftet med riksadvokaten, kan tyde på at saken var delikat for påtalemyndighetene. Straffeloven av 1902, som først trådte i kraft i 1905, hadde videreført forbudet mot seksuelle forhold mellom menn i §213. Strafferamme ble satt til inntil et år, men påtale skulle kun skje dersom “allmenne hensyn” krevde det. Dette var en ny og vag formulering som ga rom for skjønn. Beslutningen ble likevel at Halvorsen skulle etterforskes.  

 

I februar 1909 starter rettslig etterforskning og vitneavhør. Etterforskningen endte med tiltale etter straffelovens §§ 213 og 197. I følge § 213 var seksuell omgang mellom menn straffbart frem 1972. Paragraf 197 gjelder slektninger i nedstigende linje. Denne ble lagt til fordi den fornærma var en person under 18 år som «staar under [gjerningspersonens] myndighed eller opsigt».

 

I juni 1909 blir Halvorsen dømt til 90 dagers fengsel og 50 kroner i saksomkostninger i Porsgrunn meddomsrett. En av meddommerne tok dissens og mente at det ikke var tilstrekkelige bevis for “utuktig omgang”. Halvorsen anket dommen. 

 

Ankesaken kom opp for Landstinget i Skien i august samme år. Saken blir ført for lukkede dører og riksadvokaten deltok under behandlingen. Det at riksadvokaten følger rettsaken og at den går for lukkede dører indikerer at dette var både en vanskelig og viktig sak for myndighetene. Lagtingsbehandlingen endte med at pastor Halvorsen ble frifunnet.  

 

Etter frifinnelsen gjenopptok Halvorsen sin foredragsvirksomhet, først i Norge og senere i Danmark og Sverige. I 1912 ble han imidlertid arrestert i Småland, Sverige, for “sårende handlinger mot sedeligheten” mot en 16 år gammel gutt. Han nektet først, men innrømmet senere “perverse tilbøyeligheter”, ifølge avisreferatene. (Hårstad, 2024) 

 

Jakten på en kur mot homoseksualitet 

I 1922 ble §213 i straffeloven vurdert for revisjon. En ny straffelovkomité ledet av Jon Skeie foreslo å begrense straff for homoseksuelle handlinger til tilfeller av prostitusjon, samt tilfeller der en person over 25 år hadde seksuelle handlinger med noen av samme kjønn under 21 år (myndighetsalderen). Komiteen foreslo også en kjønnsnøytral ordlyd slik at kvinner kunne omfattes av loven. 

 

Dette revisjonsforslaget ble imidlertid ikke vedtatt, og §213 forble uendret frem til 1972. Vi finner ingen spor etter at denne stortingsdebatten ble omtalt i noen av telemarksavisene.  

 

Telemark Arbeiderblad (10.07.1928) har en lengre artikkel om en internasjonale seksualkongress i København. Under deloverskriften “Et varmt forsvar for homoseksualistene” ble et innlegg av Dr. Kurt Hiller gjengitt. Han hevdet at homoseksualitet ikke var en sykdom, men et degenerativt fenomen. Det er uklart om han mente “degenerativt” i en biologisk eller sosial forstand, men han argumenterte for at homoseksuelle burde ha rettigheter på linje med nasjonale mindretall. 

 

Innenfor medisinen ble det nå leitet etter både forklaringer på og behandling mot homoseksualitet. En riktig bemerkelsesverdig artikkel, publisert i Varden (21.08.1920) under tittelen: «Livets forlengelse – En ansett dansk leges resultater. Tre eldre mænd som er blitt forynget”, fortjener oppmerksomhet.  

I artikkelen beskrives en dansk leges påståtte kirurgiske “kur” mot homoseksualitet, der “degenererte” kjønnskjertler ble fjernet og erstattet med friske fra andre menn. Ifølge artikkelen førte inngrepet til at pasientene fikk “normale tilbøyeligheter” og i tillegg opplevde en generell foryngelse – færre rynker, økt vitalitet og gjenvekst av hår. 

 

Selv om en innenfor medisin og psykiatri kan se en utvikling i retning fra å betrakte homoseksuelle som umoralsk og/eller syndige, til en biologisk eller genetisk defekt, er likevel hovedvekten av oppslag i avisene om homoseksuelle som kriminelle. De ble ofte fremstilt som seksuelle monstre som opererte i storbyer i Europa, nådeløse i sin jakt på å tilfredsstille sine “perverse” tilbøyeligheter. Av de 21 artiklene i denne tretti årsperioden, er nærmere 80 prosent hentet fra utlandet og utenlandsk presse, som denne fra Bratsberg-Demokraten (27.04.1909). Den omhandler en rettsak mot en homoseksuell dameklubb i Berlin som arrangerte beryktede “skjønnhetsaftener”.
 

Den råskap i de øverste befolkningslag i Tyskland som ble avslørt ved Moltke-Harden og Eulenburg-prosessen, finnes ikke alene blant Tysklands degenererte adelsslekter på mannssiden. Også adelens og bourgeoisiets forfinende fruer er gjennom tiden blitt så overkultivert – det er et fint uttrykk for perversitet – at de stifter homoseksuelle dameklubber og arrangerer de beryktede skjønnhetsaftener. 

 

I referatet fra rettsaken fortelles det om hvordan dameklubben annonserte etter kvinner som ønsket stevnemøter med likesinnede, med instrukser om å legge ved et bilde merket “Afrodite” (gresk elskovsgudinne) eller “Lebos” (henvisning til kvinnelig homoseksualitet). Når de skulle møtes skulle kjennetegnet være en rød rose som kvinnene skulle bære.  I vitneforklaringer kommer det frem at frøken P innrømmet sin “unormale” legning og ønsket å bli medlem for å få tilfredsstilt sine “unaturlige lyster”. 

Artikkelen illustrerer at homoseksualitet, spesielt på venstresiden i politikken, ble ansett som et overklasseproblem.  

 

Bratsberg-Demokraten har tre artikler om homoseksuelle skandaler i militæret i henholdsvis Russland, USA og Danmark. Under overskriften «Det raatne Rusland» (06.08.1910) skrives det i innledningen at mens folk sulter, så stjeler makthaverne statens penger. I forbindelse med at denne saken rulles opp blir en intendant beskyldt for å ha benyttet sin stilling til å forlede underordnede til homoseksuelle utskeielser. Det påstås at de som ikke underordnet seg, ble utsatt for de verste forfølgelser og de som fant seg i hans svinerier ble forfremmet. Den 02.02.1911 skriver de om admiral Barry i den amerikanske marine. Han er beskyldt for å ha begått homoseksuelle forbrytelser mot seks soldater. Marinen har gjort store anstrengelser for å dysse ned saken og de seks soldatene som admiralen har forbrutt seg mot er innlagt på sykehus og «alt samkvem med mennesker er blitt dem forbudt». I det danske forsvaret stod det heller ikke bedre til.  Under overskriften «Ny uhyggelig sædelighetsforbrydelse i Kjøbenhavn. Høitstaaende personer indviklet» (10.03.1911), kan vi lese at flere av byens homoseksuelle er anklaget for sedelighetsforbrytelser mot elever fra militærskolene. Artikkelen avsluttes med at saken vekker den største oppsikt og er Københavns eneste samtaleemne for tiden.  

 

Avisen Norig har en sak hentet fra en fransk avis, hvor vennskap mellom menn hylles. Det påstås at menn som foretrekker selskap med andre menn, ikke nødvendigvis er “homoser”, og det samme gjelder for kvinner. Frem til slutten av 1800-tallet var det en kan betegne som intense vennskap mellom menn sosialt akseptert og ble ikke nødvendigvis tolket som seksuelle. Men dette endret seg etter hvert som det ble skapt et mer rigid skille mellom heteroseksuelle og homoseksuelle utover på 1900-tallet. 

 

Innlegget i  Langesund Blad (01.06.1918) handler om den nye ekteskapsloven §6, som inneholder en omfattende liste over personer som ikke kan inngå ekteskap, blant annet de med syfilis, andre veneriske sykdommer, epilepsi og spedalskhet. Artikkelen refererer til debatten mellom stortingsrepresentantene Karl Wefring og Johan Castberg. De var særlig uenige om epilepsi skulle være en grunn til å nekte noen ekteskap, en tilstand som historisk har blitt knyttet til religiøs eller mystisk henførelse. Artikkelen nevner at Wefring mente at denne “fortielsesparagrafen” like gjerne kunne gjelde kvinner som var blitt sterilisert gjennom operasjon, samt tilfeller hvor “homoseksualitet foreligger”. 

 

Den andre saken gjaldt mistillitsforslaget mot justisminister Evjenth (Telemark Arbeiderblad, 23.10.1928). Bakgrunnen for mistillitsforslaget var at justisministeren håndterte dårlig de anklager som var fremsatt om dårlig fengselsdrift og om homoseksualitet rettet mot fengselsdirektør Axel Smedal ved Akershus landsfengsel. Ekspedisjonssjef i Fengselsstyret, Arne Omsted, hadde fremmet anklagene, og det kom senere frem at Omsted aktivt forsøkte å samle bevis for homoseksualitet hos Smedal. Dette førte til at Omsted i 1929 måtte gå av som ekspedisjonssjef, mens Smedal fikk en form for oppreisning og fortsatte som direktør for kvinnefengselet til han gikk av med pensjon i 1936. Mistillitsforslaget mot justisministeren ble ikke vedtatt. 

Hotellverten gikk så langt som til å bore fire hull i døren til Halvorsens rom – angivelig fordi Halvorsen hadde tettet nøkkelhullet. Sønderskov og to tjenestejenter spionerte deretter på Halvorsen gjennom disse hullene.

1930–1950: Økende synlighet og debatt 

I disse to tiårene økte antallet artikler med begrepet “homoseksualitet” fra 21 i det tre forrige tiårene til 138 i denne perioden. Ingen av artiklene tok utgangspunkt i lokale hendelser eller debatter, men var hovedsakelig basert på nyhetsbyråer som NTB eller utenlandske kilder. Mange av artiklene ble publisert i flere aviser. 

 

Det var spesielt skandalesaker fra utlandet som økte i omfang. I det første tiåret fra 1930 til 1940 handlet 24 av 56 utenrikssaker om nazismens fremvekst i Tyskland, hvor det stadig ble gjennomført utrenskninger av homoseksuelle i ulike avdelinger av nazipartiet. Flere aviser betraktet dette som en positiv utvikling, mens enkelte uttrykte mistanke om at homoseksualitet bare var et påskudd for å fjerne politiske motstandere. 

 

De fleste innenrikssakene handlet om pengeutpressing mot homoseksuelle, og over halvparten dreide seg om to saker fra Bergen. Den ene omhandlet en sakfører som ble tiltalt og dømt for pengeutpressing – “ofrene var særlig gaukere og homoseksuelle”. Den andre var “Den store sedelighetssak i Bergen” fra 1938. (Ratcliff, 2023) 

 

I Breviksposten (16.10.1934) ble det publisert en artikkel fra den danske sosialminister Steincke, som uttrykte bekymring for den manglende viljen til å få barn i befolkningen. Han mente at denne begrensningen førte til “stigende perversitet, homoseksualisme, sinnssykdom og nervesykdom”. 

 

Et mer humant syn kommer frem i Breviksposten (21.03.1938) med overskriften “Uten mann og barn”. Dr. Ingeborg Aas fra Trondheim skrev en anmeldelse av Laura Huttons bok med samme tittel. Hun påpekte at bokens hovedtyngde lå på problemene til kvinner som var “annerledes” i seksuell henseende, særlig homoseksuelle. Aas mente at man måtte begynne å se på homoseksuelle som ulykkelige, ikke “bunnfordervede” individer. Hun slo fast at homoseksualitet var medfødt og kunne sidestilles med hareskår eller andre medfødte tilstander. Ifølge henne var den folkelige oppfatningen av homoseksualitet i ferd med å endres i en mer human retning. 

 

I dette tiåret ble også bøker som omhandlet homoseksualitet anmeldt i telemarksavisene. Ninni Roll Ankers Enken ble omtalt, hvor en enkens sønn viser seg å være homoseksuell, noe som fører til at hun bryter sammen. Gunnar Larsens bok I sommer ble beskrevet som et moderne trekantdrama hvor en homoseksuell lege spiller en sentral rolle. 

 

Borghild Kranes Følelses forvirring fikk en relativt positiv anmeldelse i Telemark Arbeiderblad (15.11.1937). Under overskriften “En bok om de utstøtte” sto det: 

Det er en bok om de homoseksuelles lidelser midt i en verden som ikke forstår dem. Bare forakter dem og fordømmer dem. Men også de har trang til kjærlighet, en kjærlighet som overalt blir stemplet som synd og perversitet. De visner bort under trykket av denne underlige mystiske skyld – for det uforskyldte. 

 

I den femårsperioden 1940 til 1945 da Norge var et okkupert land, gir søket ingen treff. Under 2. verdenskrig var det mange aviser som skiftet navn, ble slått sammen med andre aviser, og mange aviser ble stanset. Treff på søkeordet dukker først opp igjen i mai 1945. Fra 1945 er det er funnet 40 treff totalt.  

Av disse 40 treffene er 10 fra øyevitneskildringer fra overlevende fra konsentrasjonsleirene. Disse er fordelt på flere aviser, hvorav Telemark Arbeiderblad, Porsgrunn Dagblad og Breviksposten har flest referanser.  

Flere artikler nevner hvordan homoseksuelle fanger, markert med rosa trekant, ble kategorisert som “asosiale” eller “vaneforbrytere” på linje med andre grupper som nazistene anså uønskede, uten at det vises noen form for sympati med denne gruppen. Tvert imot, blir de beskrevet med negativ ladede ord. Dette finner vi blant annet i Telemark Arbeiderblad (30.06.1945) og Breviksposten (19.05.1945). 

 

Anfinn Bernaas har i sin artikkel i Fritt Fram (nr.10, 1990) med tittelen «Homoseksuelle i Tyske fangeleire sjelden skildring funnet i Skiensavisen Varden» skrevet om en artikkelserie ført i pennen av Walter Hem (Varden mai/juni 1945). Denne artikkelserien inneholder i følge Bernaas en sjelden beretning om hvordan homoseksuelle ble behandlet i tyske fangeleirer under krigen. Walter Hem, en nordmann som satt i politisk fangenskap, nevner at homoseksuelle fanger ble utsatt for spesielt brutal behandling. De ble tvunget til de hardeste arbeidsoppgavene, mishandlet og nærmest utryddet gjennom overanstrengelse og sult. De ble også plassert i egne grupper, markert med rosa trekanter på klærne, noe som gjorde dem ekstra utsatte for vold. 

Artikkelen trekker også frem at homoseksuelle sjelden nevnes i norske fangeberetninger. Artikkelen nevner også at den østerrikske fangen Heinz Heger, forfatter av Mennene med den rosa vinkelen, som satt i samme leir som Hem. Flere norske forfattere har senere skrevet om homoseksuelle fangers skjebne, men temaet har i stor grad vært oversett i norske krigsfangememoarer. 

 

Et annet slående trekk i omtalen av homoseksualitet i denne perioden, er koblingen til moralsk forfall og dekadanse. For eksempel knyttes kroppsdyrking og homoseksualitet sammen i en artikkel i Porsgrunn Dagblad (10.07.1947), der det hevdes at ensidig fokus på kroppslig styrke fører til “moralens forfall”, med henvisning til Sparta og Hellas. 

Homoseksualitet nevnes også i kriminalsaker, blant annet i forbindelse med en stor “sedelighetssak” i København (Telemark Arbeiderblad og Rjukan Arbeiderblad 05.02.1949). Også her fremstilles homoseksualitet som noe kriminelt og avvikende.  

Noen artikler trekker også inn vitenskapelige perspektiver. Kinsey-rapportene, som dokumenterte utbredelsen av homoseksualitet i den amerikanske befolkningen, fikk bred omtale i norske aviser. Med henvisning til Kinsey-rapporten åpner Telemark Arbeiderblad (06.11.1948) for muligheten av at homoseksualitet kunne være mer utbredt enn tidligere antatt.  

 

Selv om det avvikende fortsatt er dominere i disse tre tiårene, så ser en åpning for å forstå og akseptere at homoseksualitet finnes og kanskje i større omfang en hadde trodd. Men fortsatt var fokuset på å behandle og forhindre. Samtidig viser materialet at homoseksualitet ikke var usynlig. Tvert imot ble det nevnt i en rekke ulike sammenhenger, og vi ser at homoseksuelle mennesker fantes i offentligheten, om enn ofte i negativ kontekst.  

1950 – 1960: Ut av skapet inn spaltene  

På 1950-tallet skjer det som nærmest kan betegnes som en eksplosjon i antall artikler om problemet «homoseksualitet». For i dette ti-året finner vi 289 treff som er litt over 50 prosent av alle treffene for dette halve århundre. Selvsagt er det også en generell økning i antall avisartikler i dette tiåret, men antallet artikler viser at temaet ikke lenger var usynlig – det ble snarere behandlet som et samfunnsproblem, eller en medisinsk gåte. 

I motsetning til tidligere tiår, hvor enkeltstående saker dominerte omtalen, finner vi på 1950-tallet en langt bredere dekning. Artiklene dekker alt fra kriminalsaker og politiaksjoner til medisinske debatter, litterære anmeldelser og de første forsøkene på organisering blant homofile.  

 

En svært interessant sak finner vi i Telemark Arbeiderblad (01.03.1951) i et innlegg i spørrespalten “DE SPØR? VI SVARER”, der en leser spør: 

Hva menes egentlig med uttrykket homoseksualitet? Kan en mann som er nærgående overfor en annen mann anmeldes, selv om vedkommende viser en slik tendens i beruset tilstand? 

TA svarer:  

Homoseksualtitet er sjølsagt ikke straffbart. Det har ingen ting med moral eller umoral å gjøre, men er ei side av vedkomande menneskets natur som avviker fra det normale og gjengse. Men det forekommer en da at homoseksuelle mennesker forgriper seg på mindreårige, da blir det sedelighetsforbrytelser. Det kan imidlertid også begås av kjønnslig normale personer. Loven setter nemlig ei bestemt grense for modenthetsalder. Å straffe en person fordi han er homoseksuell, ville altså være uhørt så lenge han ikke kolliderer med sedlighetsbestemmelser. Homoseksualitet betyr kjønnslig tiltrekning til personer av samme kjønn.  

 

Dette svaret er interessant på flere måter. Det innsendte spørsmålet kan tyde på en usikkerhet rundt hva som er gjeldende rett, jfr. spørsmålet om en nærgående mann i beruset tilstand kunne anmeldes. Det kan virke som om TAs Klara Klok var godt kjent med at det som var straffbart kun var homoseksuelle forhold som krevde inngripen av «allmenne hensyn». Homoseksuelle relasjoner mellom voksne menn ble ikke straffeforfulgt, og tiltale ble kun reist hvis det dreie seg om mindreårige.  

Resten av svaret viser imidlertid at TA svar er i tråd med den rådende holdningen om at homoseksualitet var avvikende og mot det normale. Tonen er distansert og nøktern, og svaret reflekterer den medisinske forståelsen av homoseksualitet som et avvik fra det normale. Det er interessant at avisen ikke fordømmer homoseksualitet direkte, men samtidig plasserer det innenfor en kategori av unormal seksualitet.  

 

Mange av artiklene fra begynnelsen av 1950-tallet handler om avsløringer av homoseksuelle nettverk, politiaksjoner mot homoseksuelle og skandaler innenfor øvrigheten.  

Det var flere store svenske homoskandaler som fikk bred omtale i norske aviser og det ble nærmest en dag-til-dag-dekning av sakene. Spesielt gjelder dette Kejne-saken, som ble dekket bredt i Telemarksavisene, men også Haijby-saken.  

 

Kejne-saken var en stor homoskandale i Sverige på 1950-tallet, med pastor Karl-Erik Kejne i sentrum. Han hevdet å ha avslørt et hemmelig homoseksuelt nettverk som drev med djeveldyrkelse og slaveri, og at han selv ble forfulgt av dette miljøet. Ifølge Kejne ble disse personene beskyttet av høytstående embetsmenn og politi, noe som førte til at han startet en offentlig kampanje mot det han mente var et homoseksuelt «frimureri» på høyt nivå. Saken førte til 20 rettsaker og pastor Kejne ble selv til slutt dømt for bakvaskelse.  

 

Haijby-saken dreide seg om påståtte homoseksuelle forbindelser mellom en mann og den svenske kongen. Disse sakene forsterket ideen om homoseksualitet som en skjult og farlig samfunnstrussel, en forestilling som også gjenspeiles i norske artikler fra samme periode. 

 

I Norge var det færre store skandaler, men likevel en rekke saker der homoseksualitet knyttes til kriminalitet. Flere aviser skrev om homoseksuell prostitusjon i Oslo, ofte fremstilt som en voksende trussel. Begreper som “forbrytelse”, “sedelighetssak” og “moralsk forfall” gikk igjen i avisoverskriftene. På denne måten ble homoseksualitet ikke bare sett på som en privat sak, men som et fenomen som truet samfunnets moral og orden. 

 

Fra midten av 1950-tallet skjer det imidlertid en liten dreining i dekningen av homoseksualitet. Straffelovrådet i 1953 foreslo å avskaffe straffen for homoseksualitet mellom voksne, og flere debattartikler tok til orde for en mer liberal holdning. Selv om mange fortsatt mente at homoseksualitet var en sykdom eller et avvik, ble spørsmålet om hvorvidt det burde være straffbart stadig mer diskutert i offentligheten. 

I telemarksavisene ble stoff om dette temaet hovedsakelig hentet fra riksdekkende nyhetsbyrå, men vi ser også et økt engasjement gjennom leserinnlegg og enkelte redaksjonelle kommentarer. Straffelovrådets forslag om å oppheve straffebestemmelsen mot homoseksualitet førte til en debatt, der frykt for moralsk forfall og påvirkning av ungdom var blant hovedbekymringene, mens den andre siden argumenterte for at det var på tide å innta en mer human forståelse og at seksuelle forhold mellom voksne av samme kjønn ikke lengre burde straffeforfølgelse. (Rjukan Arbeiderblad, 29.11.1954) 

Avisene Rjukan Arbeiderblad, Porsgrunn Dagblad og Telemark Arbeiderblad begynte da å dekke temaet på en mer systematisk måte, både gjennom nyhetsartikler og meningsytringer i leserbrevspaltene. 

 

De fleste leserinnleggene i telemarksavisene var negative til forslaget. Argumentene mot avkriminalisering falt i tre hovedkategorier: 

  • Frykt for ungdommens påvirkning 
    • Rjukan Arbeiderblad (09.04.1954) trykket et innlegg hvor skribenten advarte mot at ungdom kunne “rekrutteres” til homoseksualitet hvis det ikke lenger var straffbart. 
    • En annen leser mente at ”samfunnet har en moralsk plikt til å beskytte unge menn mot slike unaturlige innflytelser”, og at homoseksualitet kunne spre seg dersom lovverket ble liberalisert.
  • Religiøse og moralske argumenter 
    • Porsgrunn Dagblad (07.12.1953) trykket et innlegg der en leser viste til at Bibelen fastsetter dødsstraff for homoseksualitet og mente at dette burde være et moralsk kompass også i moderne tid. 
    • Noen hevdet at å oppheve straffeloven ville være et “svik mot norske verdier” og føre til ”moralsk forfall”.
  • Normaliseringsfrykt 
    • Flere leserinnlegg advarte mot at en lovendring kunne føre til en aksept av homoseksualitet i samfunnet. 
    • Kragerø Blad (30.08.1956) trykket et innlegg som uttrykte lettelse over at spørsmålet om avkriminalisering var utsatt, da “samfunnet ikke er klart for en slik liberalisering”. 
    • Enkelte skribenter fryktet at homoseksualitet kunne bli mer synlig i skolen, arbeidslivet og offentligheten generelt.

 

Selv om de fleste leserinnleggene var kritiske til forslaget, fantes det også mer liberale stemmer. Rjukan Arbeiderblad (29.11.1954) trykket innlegget ”De homoseksuelle og straffeloven”, hvor skribenten argumenterte for at kriminalisering av homoseksualitet ikke var en egnet måte å regulere seksualitet på. Det ble påpekt at seksuelle handlinger mellom samtykkende voksne burde være en privat sak, og at straffeloven ikke skulle brukes til å dømme mennesker basert på deres legning. 

Videre ble det argumentert for at homoseksualitet måtte sees i et medisinsk og psykologisk lys, snarere enn som en forbrytelse. Noen skribenter stilte også spørsmål ved hvorvidt straffeloven faktisk hadde en preventiv effekt, eller om den bare bidro til å skyve homoseksuelle mennesker ut i skjul og frykt. 

 

Ved slutten av 1950-tallet ble homoseksualitet også et tema i bøker og film, noe som bidro til å nyansere det offentlige bildet. Boken “Vi som føler annerledes” (1957) av Finn Grodal – pseudonym for Øivind Echoff, var den første norske sakprosaboken som ble utgitt om homofili og henvendte seg både til allmenheten, fagpersoner og homofile selv. Under overskriften: «Minoriteten på 60 000» i Rjukan Arbeiderblad (07.10.1957) får boken en sympatisk og positiv omtale som avsluttes slik: 

Men la oss i hvert fall håpe at mange leser den og at de fester seg spesielt ved den av de 7 brennende appeller i boka: Minoriteter består av medmennesker. 

Filmen “Bunnfall” (1959) skapte debatt om homoseksualitetens plass i samfunnet, og viste at temaet sakte, men sikkert, var i ferd med å bli mer synlig i kulturen. 

 

Mot slutten av tiåret skjer det en liten, men betydningsfull endring. Foreningen DNF-48 (Det norske forbundet av 1948) begynte å annonsere åpent i norske aviser i 1959. Dette var første gang en organisasjon for homofile tok steget ut i offentligheten, og reaksjonene var blandede. Mens noen aviser rapporterte nøkternt om foreningens eksistens, ble den også møtt med skepsis og avvisning i konservative kretser. Likevel markerer dette starten på en gryende organisert homokamp. 

1950-tallet var et tiår preget av en massiv økning i medieomtalen av homoseksualitet. Fra å være et marginalt fenomen i norske aviser, ble det nå et stadig tilbakevendende tema, enten det var i kriminalsaker, medisinske debatter eller kulturanmeldelser. 

 

Denne gjennomgangen av telemarksavisens omtale av homoseksualitet fra 1900 til 1960 er på mange måter dyster lesning, selv om det finnes noen mer humane lysglimt innimellom, spesielt når avisene produserer eget stoff og ikke bare bruker stoff fra nasjonale og internasjonale nyhetsbyrå. Disse glimtene av forståelse og aksept viser vei og la grunnlaget for de store omveltningene som skulle komme i 1960- og 1970-årene, da kampen for avkriminalisering og aksept for alvor tok fart.

KILDER:
  1. Jordåen, Runar (2003) Frå synd til sjukdom? Konstruksjonen av mannleg homoseksualitet i Norge, 1886-1950
  2. Jordåen, Runar (2020) Skeivt arkiv https://skeivtarkiv.no/skeivopedia/homoskandalen-i-bergen-1909
  3. Hatlestad, Enya (2024) “Anlæg af den Art, som man kalder homosexuelle”: Eulenburg-affæren i norske aviser 1907-1909 https://ntnuopen.ntnu.no/ntnu-xmlui/handle/11250/3140756
  4. I Nasjonalbibliotekets digitale nettbibliotek, er artikkelen datert til 21.01.1909, mens det på avisens 1.side står 12.01.1909.
  5. Hårstad, Stian (2024) Pastor Halvorsens skandale https://skeivtarkiv.no/skeivopedia/pastor-halvorsens-skandale-0
  6. Hårstad, Stian (2024) Pastor Halvorsens skandale https://skeivtarkiv.no/skeivopedia/pastor-halvorsens-skandale-0
  7. Nina Ratcliff 2023: Den Store Sedelighetssak i Bergen 1937/1938. Kulturelle forståelser av sex mellom menn, homoseksualitet og seksuelle overgrep mot barn. Masteroppgave. Universitetet I Bergen.
  8. Evang, Madsen Jenny (2018) Vi som føler annerledes https://skeivtarkiv.no/skeivopedia/vi-som-foler-annerledes 

MENY

Facebook

telemark

Kontakt oss

hei[at]skeivthistorielag.no

Redaktør: Jeanette Høie

Leder: Kjersti Ulriksen

 

Følg oss

Facebook

Med støtte fra

Org.nummer 930 765 546

bankkonto (DNB): 1506 88 88023

Personvernerklæring

WEBDESIGN: ID Høie Media

© 2025 SKEIVT HISTORIELAG

Skeiv historie

• Forside

• Organisasjonshistorie

• Livsminner

Om oss

• Skeivt historielag Telemark

• Nyheter

• Vedtekter

• Årsmeldinger

Din historie er viktig

• Slik kan du dele din historie (kommer)

• Kontaktskjema (kommer)

• Samtykkeskjema (kommer)

• Etiske retningslinjer

• Personvern

KOntakt oss

• Ta kontakt

• Bli medlem (kommer)