1900 – 1930: Begrepet homoseksualitet introduseres
Før 1906/07 var begrepet homoseksualitet så godt som ukjent for norske avislesere (Jordåen, 2020). Det betyr ikke nødvendigvis at det ikke fantes kjennskap til fenomenet. Men det var først og fremst utenlandske skandaler som brakte begrepet homoseksualitet til de norske avisleserne. Den kjente rettssaken mot Oscar Wilde fra 1895 er omtalt i noen telemarksaviser. I de totalt fem omtalene er det kun brukt begrepet sedelighetsforbrytelse og ikke noe nærmere om hva disse forbrytelsene består i. Begrepet homoseksuell ble i norske aviser først brukt i omtalen av Eulenburg-affæren, som utspilte seg i Tyskland fra 1906 til 1909. Redaktøren av avisen «Die Zukunft», Maximilian Harden, anklaget keiser Wilhelm II sine nære venner, Philipp Eulenburg og Kuno von Moltke, for å være homoseksuelle. De påfølgende rettssakene fikk stor internasjonal oppmerksomhet og ble dekket av en rekke norske aviser. (Hatlestad, 2024)
Pastor Halvorsen-skandalen i Porsgrunn
I Telemarkavisene ble begrepet “homoseksualitet” første gang bruk i Breviksposten 12.01.1909 (se merknad 4. i kilder) i og Langesundposten 23. januar 1909, i forbindelse med en anmeldelse mot tidligere pastor Emil Halvorsen. Anmeldelsen ble levert av hotellvert Sønderskov, som drev Hotell Victoria i Porsgrunn.
Breviksposten omtaler saken i en liten notis på side 2, der det står:
Pastor Halvorsen, som har reist omkring som foredragsholder med “Kjærlighet og ekteskap” som emne og overalt samlet en masse mennesker og sikkert tjent mange penge, er i dag av hotellvert Sønderskov anmeldt for homoseksualitet. Et foredrag i aften er innstilt ved politiets meddeles. Han har alltid på sine reiser vært ledsaget av en ganske ung mann.
Langesundposten hadde en lengre artikkel på forsiden 23. januar 1909 under overskriften: “Pastor Halvorsen – «Fra Porsgrund» meldes det at den tidligere metodistprest Halvorsen er anmeldt til politiet for homoseksualitet». Artikkelen nevner hans popularitet og den store tilstrømning til foredragene om “sedelighet, ekteskapelig troskap og skjønn livsførsel”, samt at han hadde hatt med seg en 18 år gammel gutt til hotellet.
Saken fikk omfattende pressedekning, både nasjonalt og i Telemark (Bratsberg amt), men det er kun i disse to første innleggende at ordet homoseksualitet er brukt i omtalene av saken. I de andre artiklene om saken er det kun referert til pastor Halvorsen-saken – og/eller sedelighetssaken.
Hvorfor avisene slutter å bruke homoseksualitet og kun omtaler den som sedelighetssak kan vi ikke vite. En mulig tolkning, er at han selv benektet at noen usømmelig hadde skjedd og at man derfor valgte å være forsiktig i omtalen. Det var mange som støttet Halvorsen og mente at dette var usanne rykter. Mye sinne ble rettet mot hotellvert Sønderskov, som ble beskyldt for både å spionere på sine gjester og å fremsette usanne anklager.
Bakgrunnen for saken
Den tidligere metodistpastoren Emil Halvorsen (1862-1918) var på en foredragsturne i bl.a. Vestfold og Telemark. I 1906 hadde han utgitt en bok med tittel: «Ægteskab og Familieliv: hvorledes bereder vi os til et lykkeligt Hjem?». Ifølge ham selv hadde han økonomiske problemer og valgte i 1908 å slutte som pastor i metodistkirken og begynte å reise rundt som foredragsholder. Han bodde flere ganger på Hotell Victoria i Porsgrunn sammen med en ung mannlig sekretær. Hotellvert Søderskov hadde begynt å fatte mistanke mot Halvorsen og hans unge følgesvenner.
Hotellverten gikk så langt som til å bore fire hull i døren til Halvorsens rom – angivelig fordi Halvorsen hadde tettet nøkkelhullet. Sønderskov og to tjenestejenter spionerte deretter på Halvorsen gjennom disse hullene. Ifølge en artikkel fra Skeivt Arkiv påstod Halvorsen at det de hadde sett, var hans daglige morgengymnastikk, men dette ble ikke nevnt i noen av Telemarksavisene. (Hårstad, 2024)
Rettssak og dom
Halvorsen ble avhørt av politiet i Skien og reiste så tilbake til sin kone og barn i Kristiania. Bratsberg-Demokraten fulgte opp saken 02. februar 1909 og skrev at statsadvokaten, etter konferanse med riksadvokaten, hadde forlangt en rettslig etterforskning. Det forhold at rettslig etterforskning ble drøftet med riksadvokaten, kan tyde på at saken var delikat for påtalemyndighetene. Straffeloven av 1902, som først trådte i kraft i 1905, hadde videreført forbudet mot seksuelle forhold mellom menn i §213. Strafferamme ble satt til inntil et år, men påtale skulle kun skje dersom “allmenne hensyn” krevde det. Dette var en ny og vag formulering som ga rom for skjønn. Beslutningen ble likevel at Halvorsen skulle etterforskes.
I februar 1909 starter rettslig etterforskning og vitneavhør. Etterforskningen endte med tiltale etter straffelovens §§ 213 og 197. I følge § 213 var seksuell omgang mellom menn straffbart frem 1972. Paragraf 197 gjelder slektninger i nedstigende linje. Denne ble lagt til fordi den fornærma var en person under 18 år som «staar under [gjerningspersonens] myndighed eller opsigt».
I juni 1909 blir Halvorsen dømt til 90 dagers fengsel og 50 kroner i saksomkostninger i Porsgrunn meddomsrett. En av meddommerne tok dissens og mente at det ikke var tilstrekkelige bevis for “utuktig omgang”. Halvorsen anket dommen.
Ankesaken kom opp for Landstinget i Skien i august samme år. Saken blir ført for lukkede dører og riksadvokaten deltok under behandlingen. Det at riksadvokaten følger rettsaken og at den går for lukkede dører indikerer at dette var både en vanskelig og viktig sak for myndighetene. Lagtingsbehandlingen endte med at pastor Halvorsen ble frifunnet.
Etter frifinnelsen gjenopptok Halvorsen sin foredragsvirksomhet, først i Norge og senere i Danmark og Sverige. I 1912 ble han imidlertid arrestert i Småland, Sverige, for “sårende handlinger mot sedeligheten” mot en 16 år gammel gutt. Han nektet først, men innrømmet senere “perverse tilbøyeligheter”, ifølge avisreferatene. (Hårstad, 2024)
Jakten på en kur mot homoseksualitet
I 1922 ble §213 i straffeloven vurdert for revisjon. En ny straffelovkomité ledet av Jon Skeie foreslo å begrense straff for homoseksuelle handlinger til tilfeller av prostitusjon, samt tilfeller der en person over 25 år hadde seksuelle handlinger med noen av samme kjønn under 21 år (myndighetsalderen). Komiteen foreslo også en kjønnsnøytral ordlyd slik at kvinner kunne omfattes av loven.
Dette revisjonsforslaget ble imidlertid ikke vedtatt, og §213 forble uendret frem til 1972. Vi finner ingen spor etter at denne stortingsdebatten ble omtalt i noen av telemarksavisene.
Telemark Arbeiderblad (10.07.1928) har en lengre artikkel om en internasjonale seksualkongress i København. Under deloverskriften “Et varmt forsvar for homoseksualistene” ble et innlegg av Dr. Kurt Hiller gjengitt. Han hevdet at homoseksualitet ikke var en sykdom, men et degenerativt fenomen. Det er uklart om han mente “degenerativt” i en biologisk eller sosial forstand, men han argumenterte for at homoseksuelle burde ha rettigheter på linje med nasjonale mindretall.
Innenfor medisinen ble det nå leitet etter både forklaringer på og behandling mot homoseksualitet. En riktig bemerkelsesverdig artikkel, publisert i Varden (21.08.1920) under tittelen: «Livets forlengelse – En ansett dansk leges resultater. Tre eldre mænd som er blitt forynget”, fortjener oppmerksomhet.
I artikkelen beskrives en dansk leges påståtte kirurgiske “kur” mot homoseksualitet, der “degenererte” kjønnskjertler ble fjernet og erstattet med friske fra andre menn. Ifølge artikkelen førte inngrepet til at pasientene fikk “normale tilbøyeligheter” og i tillegg opplevde en generell foryngelse – færre rynker, økt vitalitet og gjenvekst av hår.
Selv om en innenfor medisin og psykiatri kan se en utvikling i retning fra å betrakte homoseksuelle som umoralsk og/eller syndige, til en biologisk eller genetisk defekt, er likevel hovedvekten av oppslag i avisene om homoseksuelle som kriminelle. De ble ofte fremstilt som seksuelle monstre som opererte i storbyer i Europa, nådeløse i sin jakt på å tilfredsstille sine “perverse” tilbøyeligheter. Av de 21 artiklene i denne tretti årsperioden, er nærmere 80 prosent hentet fra utlandet og utenlandsk presse, som denne fra Bratsberg-Demokraten (27.04.1909). Den omhandler en rettsak mot en homoseksuell dameklubb i Berlin som arrangerte beryktede “skjønnhetsaftener”.
Den råskap i de øverste befolkningslag i Tyskland som ble avslørt ved Moltke-Harden og Eulenburg-prosessen, finnes ikke alene blant Tysklands degenererte adelsslekter på mannssiden. Også adelens og bourgeoisiets forfinende fruer er gjennom tiden blitt så overkultivert – det er et fint uttrykk for perversitet – at de stifter homoseksuelle dameklubber og arrangerer de beryktede skjønnhetsaftener.
I referatet fra rettsaken fortelles det om hvordan dameklubben annonserte etter kvinner som ønsket stevnemøter med likesinnede, med instrukser om å legge ved et bilde merket “Afrodite” (gresk elskovsgudinne) eller “Lebos” (henvisning til kvinnelig homoseksualitet). Når de skulle møtes skulle kjennetegnet være en rød rose som kvinnene skulle bære. I vitneforklaringer kommer det frem at frøken P innrømmet sin “unormale” legning og ønsket å bli medlem for å få tilfredsstilt sine “unaturlige lyster”.
Artikkelen illustrerer at homoseksualitet, spesielt på venstresiden i politikken, ble ansett som et overklasseproblem.
Bratsberg-Demokraten har tre artikler om homoseksuelle skandaler i militæret i henholdsvis Russland, USA og Danmark. Under overskriften «Det raatne Rusland» (06.08.1910) skrives det i innledningen at mens folk sulter, så stjeler makthaverne statens penger. I forbindelse med at denne saken rulles opp blir en intendant beskyldt for å ha benyttet sin stilling til å forlede underordnede til homoseksuelle utskeielser. Det påstås at de som ikke underordnet seg, ble utsatt for de verste forfølgelser og de som fant seg i hans svinerier ble forfremmet. Den 02.02.1911 skriver de om admiral Barry i den amerikanske marine. Han er beskyldt for å ha begått homoseksuelle forbrytelser mot seks soldater. Marinen har gjort store anstrengelser for å dysse ned saken og de seks soldatene som admiralen har forbrutt seg mot er innlagt på sykehus og «alt samkvem med mennesker er blitt dem forbudt». I det danske forsvaret stod det heller ikke bedre til. Under overskriften «Ny uhyggelig sædelighetsforbrydelse i Kjøbenhavn. Høitstaaende personer indviklet» (10.03.1911), kan vi lese at flere av byens homoseksuelle er anklaget for sedelighetsforbrytelser mot elever fra militærskolene. Artikkelen avsluttes med at saken vekker den største oppsikt og er Københavns eneste samtaleemne for tiden.
Avisen Norig har en sak hentet fra en fransk avis, hvor vennskap mellom menn hylles. Det påstås at menn som foretrekker selskap med andre menn, ikke nødvendigvis er “homoser”, og det samme gjelder for kvinner. Frem til slutten av 1800-tallet var det en kan betegne som intense vennskap mellom menn sosialt akseptert og ble ikke nødvendigvis tolket som seksuelle. Men dette endret seg etter hvert som det ble skapt et mer rigid skille mellom heteroseksuelle og homoseksuelle utover på 1900-tallet.
Innlegget i Langesund Blad (01.06.1918) handler om den nye ekteskapsloven §6, som inneholder en omfattende liste over personer som ikke kan inngå ekteskap, blant annet de med syfilis, andre veneriske sykdommer, epilepsi og spedalskhet. Artikkelen refererer til debatten mellom stortingsrepresentantene Karl Wefring og Johan Castberg. De var særlig uenige om epilepsi skulle være en grunn til å nekte noen ekteskap, en tilstand som historisk har blitt knyttet til religiøs eller mystisk henførelse. Artikkelen nevner at Wefring mente at denne “fortielsesparagrafen” like gjerne kunne gjelde kvinner som var blitt sterilisert gjennom operasjon, samt tilfeller hvor “homoseksualitet foreligger”.
Den andre saken gjaldt mistillitsforslaget mot justisminister Evjenth (Telemark Arbeiderblad, 23.10.1928). Bakgrunnen for mistillitsforslaget var at justisministeren håndterte dårlig de anklager som var fremsatt om dårlig fengselsdrift og om homoseksualitet rettet mot fengselsdirektør Axel Smedal ved Akershus landsfengsel. Ekspedisjonssjef i Fengselsstyret, Arne Omsted, hadde fremmet anklagene, og det kom senere frem at Omsted aktivt forsøkte å samle bevis for homoseksualitet hos Smedal. Dette førte til at Omsted i 1929 måtte gå av som ekspedisjonssjef, mens Smedal fikk en form for oppreisning og fortsatte som direktør for kvinnefengselet til han gikk av med pensjon i 1936. Mistillitsforslaget mot justisministeren ble ikke vedtatt.