Med støtte fra

– Vi så den nye verden foran oss. Derfor turte vi å gjøre alt

Lesbisk Rørsle ble aldri en stor organisasjon, men materialet som er samlet etter dem gir et godt tidsbilde av lesbisk historie og kvinnehistorie på 70- og 80-tallet. Det var et tiår preget av en tro på at det var mulig å endre verden til det bedre, og for lesbiske var det viktig å kjempe mot undertrykkelse både som kvinner og som lesbiske. Det var et tiår som endret Norge på mange områder, og en liten – men viktig – del av den bevegelsen var Lesbisk Rørsle i Telemark.
Faksimile fra referat fra Lesbisk Rørsle i Telemark

1. Lesbisk kamp er kvinnekamp – kvinnekamp er lesbisk kamp
2. Den politiske lesbe – finnes hun?
3. – Vi så den nye verden foran oss. Derfor turte vi å gjøre alt

Medlemmene i Lesbisk Rørsle i Telemark  (LRT) var noe uenige i om Rørsla skulle være en politisk arbeidsgruppe eller et sosialt tilbud til alle lesbiske i Telemark, med fester og turer. De konkluderer med at alle tre tilbudene er like viktige. De la en plan for vårens aktiviteter som viser dette tydelig:

 

  • Arbeidsmøter
  • Fest med jenter fra Vestfold og Kongsberg
  • Arbeidshelg
  • Tur

 

Enkelte av medlemmene var nok mer opptatt av de politiske problemstillingene enn andre, men alle følte de hadde et ansvar for å være et samlende sted for alle lesbiske, inkludert de som ikke identifiserte seg som radikale feminister. Det var viktig å ikke bare være en studiesirkel, men også tilby sosiale aktiviteter for flere, blant annet for å rekruttere flere medlemmer til organisasjonen.

 

Det første referatet som finnes i Skeivt Arkiv er datert 22. mars 1978, tre måneder etter stiftelsen. I dag er det ingen som husker riktig hvordan og hvem som kom på ideen om å starte Lesbisk Rørsle Telemark, men at Ulefoss sto så sentralt er informantene våre enige om hadde praktiske grunner: Lisbeth Nilsen hadde et hus på Heisholt i Ulefoss, midt mellom Grenland og Notodden, hvor de andre medlemmene bodde.  

 

Den første posten på dagsordenen var som hovedregel innkommende post. Eksempler på dette er brev fra Sappho om seminar i Bergen, brev fra Lambdas dokumentasjonsgruppe for vold mot homofile, brev fra en gruppe kvinner i Grenland angående 8. mars, og brev fra Lesbisk Bevegelse om deres forhold til Fellesrådet, som ble lest opp, og en brosjyre fra Kvindehøjskolen i Visby[1], som også ble lest opp. Under denne posten ble referatet fra samarbeidsorganisasjoner gjennomgått og drøftet. LRT ble bedt om innspill til internaviser og emner som burde drøftes på fellessamlinger. De ble også ofte bedt om økonomisk støtte til fellesannonser i regi av FHO.

 

Rørsla arrangerte hyttetur, eller arbeidsseminar som de kalte det, som var en god blanding av sosiale og politiske aktiviteter. Et av de større arrangementene de var ansvarlig for, var Utflytterseminaret på Lifjell. LRT inviterte medlemmene i sin søsterorganisasjon Lesbisk Bevegelse i Oslo for å vise at man kunne være lesbisk på landet.

 

Anne-Mette forklarer: – Vi hadde en ide om at lesber skulle flytte ut av Oslo. Vi hadde jo flyttet ut selv. Det var mange som drømte om det lille småbruket på landet.

 

I Telemark ble aldri ideen om en kvinnegård realisert, men det finnes et eksempel på en slik kvinnegård i Vesterålen. (Ås & Gjevjon, 2020 s. 279)

 


[1] Den Nordiske Kvindehøjskole, også kendt som Kvindehøjskolen, var en højskole for kvinder, som lå i landsbyen Visby nordøst for Højer i Sønderjylland. Skolen, som var en del af kvindebevægelsen, blev oprettet i 1978 og tilbød bl. a. kurser i traditionelle mandefag som byggeri og jordbrug.

 

Kjersti Ulriksen

Kjersti er styreleder i Skeivt historielag. Hun er utdannet statsviter ved Universitet i Bergen og har en master i faglitterær skriving.

Avatar photo

Jeanette Høie

Jeanette er redaktør for Skeivt Historielag Telemark. Hun har lang erfaring fra dagpressen, blant annet jobbet hun som vaktsjef i Varden i 17 år.

Kreativiteten var stor blant medlemmene i Rørsla.

Gjennom årene arrangerte Lesbisk Rørsle kun en åpen kvinnefest, den ble holdt i Porsgrunn. Plakater ble kopiert opp og slått opp på oppslagstavler, arrangementet skulle være for alle – også de apolitiske. Festen ble imidlertid ikke helt som de hadde håpet. De hadde blant annet en opplesning av en novelle av Gerd Brantenberg, men dette falt på steingrunn.

 

– Det kom cirka fem stykker, og de var helt apolitiske. De hadde ingenting i Rørsla å gjøre, sier Vibe.

Gjestene var nok kommet på grunn av selve festen, og den ble preget av et høyt alkoholkonsum – noe som ikke var i Rørslas ånd.

– Folk hadde kastet pølser på veggene. Jeg husker at Lisbeth sa etter festen: Jeg gidder ikke skrape wienerpølser fra veggene en gang til, husker Vibe.

Og dermed ble det med den ene åpne festen.

 

Ikke alle henvendelser som kom til postboksadressen var like seriøse. Kvinnene minnes med latter en konvolutt med en gul tier-seddel og et ark hvor det med skjelven skrift sto: «Send bilete av kvinner som ligg med kvarandre.»

 

Kassabeholdningen i et syltetøyglass

På denne tiden ble Dagbladet ansett som en viktig kulturavis, ofte lest av intellektuelle, venstreradikale og feminister. Derfor ønsket LRT å sette inn en annonse i avisa for å verve flere medlemmer. Dette skulle vise seg å bli et langt større problem enn antatt. Dagbladet krevde at alle annonser skulle ha et telefonnummer, ikke bare et postboksnummer. Men Rørsla hadde ikke et eget telefonnummer. Til slutt fikk de en avtale med Homofil Bevegelse i Kongsberg/Buskerud om å bruke deres kontakttelefon.

 

Som faksimilen viser, besto grunnfinansieringen av innsamlede midler fra medlemmene. Det ble etter hvert vedtatt en årlig kontingent på kr. 50, og i tillegg skulle det samles inn «kollekt» fra medlemmene på møtene. Midlene ble samlet inn og oppbevart i et syltetøyglass. De hadde også noen inntekter fra salg på egne arrangementer. Til tross for at det finnes mye materiale om organisasjonen, som referater, avisutklipp og korrespondanse m.m., er det ikke funnet noen årsmelding, årsregnskap eller annen oversikt over organisasjonens økonomi.

 

Tilbakeholden, men ikke skjult

Både Bølgan og Vibe var det vi kan kalle semi-åpne på den tiden de var aktive i LRT. De gikk åpent under lesbiske paroler i 8.mars-toget, ble avbildet i avisen og var åpne i sin vennekrets. Men de følte ikke for å flagge sin legning.

– Det er forskjell på å være skjult og det å være tilbakeholden, sier Vibe. – Jeg var ikke åpen i jobben min på Skien Gymnas, og det er jeg glad for. Jeg har i ettertid fått vite at flere lærere som sto fram som homofile ikke hadde det så lett. Men en ting er å flagge det, en annen ting er å svare ærlig hvis du blir spurt. Og det var mange som visste at jeg var lesbisk.

 

– Jeg hadde en holdning om at jeg ikke skulle presentere meg som lesbisk, jeg lot det gå litt tid. Men dukket det opp en setting hvor det var naturlig å snakke om familie, samboer – slike ting – så sa jeg at jeg var lesbisk. Studentene jeg hadde, visste det, forteller Bauer Bølgan som underviste på lærerhøgskolen på Notodden. – Jeg trodde jo det skulle spre seg som ild i tørt gress, men det gjorde ikke det. Studentene var veldig lojale.

 

Et eksempel på den lojaliteten viste seg da det var en lesbisk parole i 8. mars-toget på Notodden. – Jeg følte jo at jeg måtte gå. Så sto jeg der og holdt i den ene stanga, og det var ikke et menneske i nærheten. Ingen ville holde i den andre enden. Da kom det er student og tok den andre stanga, og vi bar parolen sammen i toget. Hun var ikke lesbisk, det var snakk om solidaritet, forteller Bølgan.

Vi har jo seiret. Både kvinnesaken og homosaken har seiret. Så det var jo til nytte

Vi endret verden

På slutten av perioden, fra 1982 til 1984, var det stadig et tema om hvorvidt de skulle legge ned organisasjonen, ettersom flere av den harde kjernen hadde flyttet tilbake til Oslo. I 1983 ble de kontaktet av Anfinn Bernaas, som foreslo et samarbeid for å etablere Forum for homofile og lesbiske i Telemark. De sa ja til dette, og Lesbisk Rørsle ble da innlemmet i Forum for homofile og lesbiske i Telemark, som ble stiftet i 1985.

 

Lesbisk Rørsle ble aldri en stor organisasjon og talte i gjennomsnitt mellom seks og ni medlemmer. Men det materialet som er samlet etter dem, gir et godt tidsbilde av lesbisk historie og kvinnehistorie på 70- og 80-tallet. 1970-tallet endret Norge på mange områder og var en brytningstid mellom nye og gamle holdninger som når det gjaldt kvinners plass i samfunnet, kvinners rett til abort, og straffelovens §273, som forbød homoseksualitet mellom menn. Det var også mange andre store politiske saker med høy debatt-temperatur, som EU-kampen (eller EEC, som det het den gangen).

 

Innenfor homobevegelsen var 1970-tallet preget av kampen for å oppheve forbudet mot sex mellom menn. Når denne kampen ble vunnet, gikk man løs på andre rettighetskamper innenfor forsvaret, kirken og psykiatrien. Lesbiske opplevde at det i for stor grad ble fokusert på rettigheter som gjaldt menn, mens den generelle kvinneundertrykkelsen som lesbiske erfarte, ikke ble viet oppmerksomhet. De søkte seg derfor til kvinnebevegelsen og egne organisasjoner for lesbiske. Gjennom dette valget fikk de kjempet for hele seg – sammen med alle kvinner – og de fikk en styrket og tydeligere identitet som lesbiske, noe som var viktig for å synliggjøre at homofile ikke bare er menn.

 

På kvinnehistorie.no skriver Elisabeth Lønnå om «Den nye kvinnebevegelsen på 1970-tallet»:
«Deltakerne var grepet av en følelse av at noe kunne skje, og at noe burde skje, at de kunne forandre verden og gjøre den bedre, og at samfunnsforholdene var til å endre. En slik holdning var en del av tidsånden, og kvinnebevegelsen var knyttet til andre store sosiale bevegelser på 1960- og 70-tallet. Den forholdt seg til den intense ideologidebatten som foregikk på og rundt universitetene, i protestbevegelser mot Vietnamkrigen, og blant radikal, opposisjonell ungdom med pasifistisk, anarkistisk eller sosialistisk tilhørighet. Forhåpningene blant feminister var store, og kravene også. Kvinnenes frigjøring var målet.» (Lønnå, 2003)

 

Anne-Mette Vibe sier det slik: – Når det går et tog, hiver du deg på uten å ane hvor det går, eller så blir du stående på perrongen. Det var en bevegelse som var i gang, og jeg ville være med!

– Det var som om vi fløt på noe fremover, vi hadde vind i ryggen. Og vi så den nye verden foran oss. Derfor turte vi å gjøre alt, sier Nina Bauer Bølgan.

 

– Og vi har jo seiret. Både kvinnesaken og homosaken har seiret. Så det var jo til nytte, avslutter Vibe.

 

<=  FORRIGE ARTIKKEL: Den politiske lesbe – finnes hun? 

KILDER:

Hovedkilden til artikkelserien er referater, korrespondanse, artikler og magasinene som var i Lesbisk Rørsles eie og som er donert til Skeivt Arkiv ved Universitetet i Bergen. I tillegg har vi intervjuet noen av de som var aktive i organisasjonen.

 

Andre kilder:

Din historie er viktig

• Slik kan du dele din historie (kommer)

• Kontaktskjema (kommer)

• Samtykkeskjema (kommer)

KOntakt oss

• Bli medlem (kommer)