Med støtte fra

Den politiske lesbe – finnes hun?

Lesbisk Rørsle i Telemark tok stilling til en rekke nasjonale og internasjonale saker i sin levetid. Spagaten mellom å være en kvinneorganisasjon og/eller en homoorganisasjon var krevende. Lesbiskhet ble ikke utelukkende forstått som en legning, det kunne også være et kvinnepolitisk valg. Og da Wenche Lowsows sikre plass på Oslo Høyres stortingsliste sto i fare, krevde det kløktige manøvre. Rørsla ville gjerne støtte Kim Frieles samboer som lesbisk, men samtidig hadde Lowsow stått i front i en kampanje mot venstreradikale lærere – som jo flere av Rørslas medlemmer var.
"Legens spalte" i Lesbisk internavis nr 2. 1980. Utgaven ble laget av Lesbisk Rørsle i Telemark.

I 1979, ett år etter stiftelsen av Lesbisk Rørsle i Telemark (LRT), ble Fellesrådet for homofile organisasjoner (FHO) stiftet. Bakgrunnen for opprettelsen var en opprivende konflikt i DNF-48. I november 1978 vedtok landsstyret i Det Norske Forbundet av 1948 å ekskludere medlemmer som var tilhengere av Arbeidernes Kommunistparti (AKP m-l) og derfor hadde en anti-homofil holdning. («Framlegg til fråsegn om homofili», 1974)

 

AKPs politiske ideologi var imidlertid ikke den eneste årsaken til opprettelsen av FHO. Like etter at straffelovens §213 ble opphevet i 1972, ble det dannet nye og «konkurrerende» (slik noen så det i forhold til DNF-48) homofile organisasjoner, som Lesbisk Bevegelse i 1975 og Homofil Bevegelse i Vestfold, Bergen og Stavanger. Disse organisasjonene gikk i 1979 sammen og dannet Fellesrådet for homofile organisasjoner, som senere ble endret til Fellesrådet for homofile og lesbiske organisasjoner i Norge.

 

Lesbisk Rørsle søkte om observatørstatus i organisasjonen og fikk innvilget dette i det som ble omtalt som det «felles-kjønnede» Fellesrådet for homofile og lesbiske organisasjoner i Norge. De hadde også et tett samarbeid med de beskrev som den «ultra-feministiske» Lesbisk Bevegelse i Oslo.

 

I 1980 inviterte Sappho, en kvinnegruppe tilknyttet Homofil Bevegelse i Bergen, alle landets lesbiske grupper til et seminar i Bergen. I et referat fra seminaret i Lesbisk Internavis omtales en plenumsdebatt hvor hovedtemaet er hvilken organisering som var best for lesbiske: å være organisert som en selvstendig lesbisk organisasjon, eller å være organisert i en homofil organisasjon som en lesbisk undergruppe.

I referatet leser vi at Ellen, i sitt innlegg om arbeidet i Sappho (en undergruppe av Homofil Bevegelse i Bergen), sa at Sappho hadde en visjon om å danne en egen lesbisk organisasjon – en gang i fremtiden. Anne-Mette fra LRT påpekte at det absolutt var mulig å fungere som en uavhengig organisasjon, til tross for et begrenset medlemstall. Hun fikk til svar at det foreløpig ikke var aktuelt for Sappho å gå ut av HBB for å danne en selvstendig lesbisk organisasjon, men dersom det ble en bedre kommunikasjon mellom de ulike lesbiske gruppene kunne det bli aktuelt for dem å bryte med HBB i fremtiden.

Det fruktbare vennskapet de lesbiske hadde med menn, samt det gode samarbeidet, ble trukket frem som begrunnelse for hvorfor enkelte lesbiske valgte å samarbeide med homofile menn innenfor de homofile organisasjonene. Dette sto i kontrast til de negative erfaringene de fleste lesbiske hadde fra tiden i DNF-48. Det ble også pekt på den økonomiske sikkerheten medlemskapet i en større organisasjon representerte, i tillegg til andre praktiske fordeler som lokaler, telefonvakt og informasjonsvirksomhet. Både Lesbisk Bevegelse og Lesbisk Rørsle mente imidlertid at diskusjonen burde fokusere på de politiske sidene, ikke de praktiske.

 

Rørsla hadde gjennom hele sin levetid en lunken holdning til Fellesrådet for homofile og lesbiske organisasjoner (FHO). Denne holdningen skyldtes at de, som lesbisk organisasjon, ikke opplevde seg lik de andre homoorganisasjonene som var med i fellesrådet. I et referat ble det nevnt at FHO fattet vedtak om at organisasjoner med observatørstatus ville bli slettet dersom de uteble fra tre møter på rad. Ut fra referatet fremgår det at LRT mente vedtaket var svært strengt, og at de var oppgitt over den nye regelen, men de var enige om at dette medlemskapet ikke var så viktig for dem.

 

I et referat fra et møte i september 1980 beskrives en nyhetsbulletin de hadde mottatt fra Homofil Bevegelse i Rogaland. Forsiden på HBR-nytt nr. 3/80 ble omtalt som en «æsjete» homoforside. Her kommer nok ambivalensen som preget forholdet mellom homofile menn og lesbiske kvinner i deler av 70- og 80-tallet, til syne. En annen sak som kan illustrere opplevelsen av å ikke bli betraktet som like viktig, er en folder de hadde fått tilsendt, som skulle sendes til alle landets fagforeninger. I den sto det: «Vis solidaritet med dine homofile arbeidskamerater.» De valgte å godta innholdet i folderen, men mente at det burde stått både homofile og lesbiske, ikke bare homofile – da dette favoriserte homofile menn og usynliggjorde lesbiske kvinner.

 

I et av referatene kan man lese følgende hjertesukk:

«Men etter en del utspill fra begge organisasjonene og fra kvinnene i FHO, begynner vi å frykte at vi prøver å ri to hester samtidig. Vi tenker med redsel og gru på hva som vil skje med oss hvis disse to hestene begynner å galoppere i hver sin retning.»

 

I FHO var det flere lesbiske organisasjoner, inkludert Lesbisk Bevegelse i Oslo, Sappho i Bergen samt kvinnegrupper i Trondheim og Stavanger. LRT hadde et nært samarbeid med disse organisasjonene. De arrangerte felles seminarer og etablerte en lesbisk internavis som kom ut i fire utgaver.

Kjersti Ulriksen

Kjersti er styreleder i Skeivt historielag. Hun er utdannet statsviter ved Universitet i Bergen og har en master i faglitterær skriving.

Avatar photo

Jeanette Høie

Jeanette er redaktør for Skeivt Historielag Telemark. Hun har lang erfaring fra dagpressen, blant annet jobbet hun som vaktsjef i Varden i 17 år.

Forsiden av Lesbisk internavis nr 2, 1980
Lesbisk Rørsle i Telemark hadde ansvaret for Lesbisk internavis nr 2, 1980.

Hva og hvem er lesbisk – finnes den politiske lesbe?

Det fantes ulike syn og holdninger til hva det vil si å være lesbisk. Tone Hellesund skriver:

«Sex was not considered to be defining force of by the lesbianism radical feminists in Norway. Their focus was on lesbians as women-identified women, women who love other women “regardless of sexual preference.» (Hellesund, 2020)

 

I Rørsla drøftet de også denne problemstillingen: Var det den seksuelle preferansen som var definerende for om en var lesbisk, eller kunne det være et kvinnepolitisk valg? Kunne en, ut fra et kvinnepolitisk ståsted, velge å definere seg som lesbisk?

 

Medlemmene i Rørsla var opptatt av å lese seg opp og drøfte feministiske og lesbiske perspektiver for å finne sitt eget politiske ståsted. De var godt informert om det som rørte seg på den internasjonale arenaen, og de oversatte mange tekster fra engelsk til norsk, kopierte dem og delte dem mellom seg.
De leste blant annet «Den kvinneidentifiserte kvinne» (originaltittel: «The Woman-Identified Woman»), et viktig dokument innen feministisk teori, særlig innenfor radikal feminisme og lesbisk feminisme. Dette dokumentet ble skrevet av Radicalesbians, en gruppe lesbiske feminister i USA, og ble først publisert i 1970. Det ble mye diskutert og analysert i feministiske sirkler. I manifestet oppfordrer forfatterne kvinner til å identifisere seg med andre kvinner, ikke gjennom menns blikk eller forventninger.

 

I referatet fra møtet i september 1980 står det at de leste en forkortet versjon som var en oversettelse av den svenske teksten. Ifølge referatet førte dette til en lang og givende diskusjon som de ville bruke lang tid på fremover.
Følgende punkter ble notert i referatet:

    • Verdien av å ha en kultur for homofile

    • Hva er lesbiskhet? Har lesbiske egen kultur?

    • Spørsmålstegn ved sekterisme

    • Ønske om et samfunn hvor spørsmålet homofil/heterofil ikke er relevant

    • Støtten i sub (?)

Referatet gir ikke noe svar på hva som ble sagt i diskusjonen, eller hva de mener eller hvilken forståelse de har av lesbiskhet.

 

Dette kommer tydeligere frem i referatet fra møtet der de drøftet pamfletten «Lesbianism: A Socialist Feminist Perspective» av Susan Williams (1973). To av medlemmene oversatte denne teksten på 20 sider til norsk, og den ble snikkopiert og sendt til alle homofile organisasjoner, spesielt til kvinneorganisasjoner. På et møte i november 1979 ble alle strengt pålagt å lese tidsskriftet Kjerringråd med temaet «Lesbisk kamp» til neste møte.

 

Konklusjonen i referatet var:
«Rørsla er en radikal og feministisk organisasjon. Det finnes teoretisk tre alternativer for lesbiskhet:

    • Man blir «født sånn»

    • Det er et positivt valg for alle

    • Det er et politisk valg og kampmiddel

Konklusjon: «Rørsla bør ha rom for alle hovedgrupper. Den skal være en støtte for lesbiske og et reelt alternativ for alle kvinner.»

 

De tre hovedgruppene som er nevnt ovenfor, ble flittig drøftet blant radikale lesbiske verden over. Hovedspørsmålet var om lesbiskhet kunne være et politisk valg som alle kvinner kunne ta i opposisjon til det patriarkalske samfunnet de opplevde å leve under, uavhengig av sin egen seksuelle legning (som var terminologien på denne tiden), eller om man var «født sånn». Referatene gir ikke svar på om det var stor uenighet om dette i Lesbisk Rørsle. Som konklusjonen viser, velger de den brede middelveien og sier at Rørsla skal ha rom for alle hovedgrupper og understreker at de skal være et alternativ for alle kvinner.

 

Når vi drøfter disse diskusjonene med informantene våre over 40 år senere, har de ikke noen tydeligere minner om det var særlig uenighet om dette blant dem. Nasjonalt var generalsekretæren i DNF-48, Kim Friele, veldig kritisk til de «politisk lesbiske» og mente at de gjemte seg bort i det lukkede kvinnesaksmiljøet. Hun hevdet at når de møtte negativ kritikk og/eller annen motgang, ville de raskt løpe tilbake til sitt heterofile utgangspunkt. (Johannessen, 1976)

 

Rørsla opplevde at en kvinne forlot Rørsla og valgte å leve heterofilt. Dette opplevdes imidlertid mer som et personlig valg, og ikke fordi hun kun var «politisk lesbisk». De erfarte også at kvinner som hadde levd heterofilt, tok store valg for å kunne leve sammen med andre kvinner.

Hovedspørsmålet var om lesbiskhet kunne være et politisk valg som alle kvinner kunne ta i opposisjon til det patriarkalske samfunnet de opplevde å leve under, uavhengig av sin egen seksuelle legning (som var terminologien på denne tiden), eller om man var «født sånn».

Wenche Lowzow-saken

Det var ikke bare de internasjonale strømningene som ble drøftet; også nasjonale saker ble viktige for Rørsla å ta stilling til. En av disse sakene er Wenche Lowzow-saken, som vakte stor oppmerksomhet og fikk betydelig medieomtale i 1979. Wenche Lowzow var rektor på Trosterud skole. Hun var også stortingsrepresentant for Høyre, og på et valgmøte arrangert av DNF-48 sto hun fram og fortalte at hun var lesbisk og kjæreste med landets mest kjente homoaktivist, Kim Friele.

Skeivt Arkiv skriver: «Betydningen av Lowzows bekjennelse på Metropol denne høstkvelden i 1979 er knapt mulig å forestille seg snart 40 år senere. Offentlige personer som var åpne om sin samkjønns-kjærlighet, fantes knapt utenfor homoorganisasjonenes rekker. At en stortingsrepresentant – og attpåtil en høyrekvinne som bare noen år tidligere hadde blitt oppfattet som særlig konservativ – sto fram som kjæreste til landets mest kjente homofile aktivist, var intet mindre enn en sensasjon.» (Skeivt arkiv, 2016)

Anne-Mette Vibe skriver:

«Hennes (Wenche Lowzows) komme-ut handling betydde enormt mye for kampen for homofili utenfor hovedstaden. Vi som bodde i småbyer merket nesten over natta hvordan det ble lettere å uttale ordene lesbisk og homofil.» (Vibe, 2007)

 

Under prøvenominasjonen høsten 1980 strøk Høyrekvinnenes fylkesparti i Oslo Wenche Lowsow fra en sikker plass på Stortinget. Årsaken var Lowsows åpenhet om sin legning og dermed “alminneliggjøring av homoseksualitet”. (Dybing, 1980).  Vedtaket fra Høyrekvinnene skapte stor debatt, både internt i Høyre og i homo-organisasjonene.  I homoorganisasjonene ble det satt i gang støtteaksjoner for å sikre henne renominasjon til Stortinget. Dette ble også en sak Lesbisk Rørsle måtte ta stilling til. I referatet fra januar 1981 står følgende konklusjon:

Sak 11: Wenche Lowzow-saken: «Hvilke premisser vil vi støtte denne saken på? Hva med Lowzow og yrkesforbud nå?
Ut fra innlegget til Gerd (Brantenberg, red.anm.) i Arbeiderbladet i begynnelsen av januar, og en diskusjon, ble vi enige om følgende: Vi støtter W.L. som lesbisk, men ikke som politiker på grunn av hennes tidligere klappjakt mot venstreorienterte lærere. Nina, Lisbeth og Ragnhild vil gjøre ferdig det brevutkastet vi begynte på, og sende kopi til følgende: FHO – Internavisa LB, AHF-internavisa og DNF-48, TA, Varden, PD, Telen og NRK Telemarksendinga.»

Anne-Mette Vibe forteller: – Det var viktig for oss å støtte Wenche Lowzow som lesbisk, men også å ta avstand fra den klappjakten hun som rektor hadde drevet på såkalte venstrevridde lærere. Jeg var jo en av dem.

 

Libertas skolerapport, med tittelen «Venstre-ekstremistenes idelogi og misbruk av skolen», videreformidler i stor grad Lowzows offentlige standpunkter og arbeid mot venstreradikal innflytelse i skolen.  (Libertas, 1974) I rapporten ble venstreorienterte lærere sitert på uttalelser de hadde kommet med i timene sine, og slik hengt ut i det offentlige rom.

 

Til valget i 1985 ble ikke Wenche Lowsow renominert.

Faksimile av Gerd Brantenbergs innlegg i Arbeiderbladet januar 1981.
Faksimile av Gerd Brantenbergs innlegg i Arbeiderbladet

Om homofile ekteskap

En annen viktig sak på den nasjonale homopolitiske arenaen var spørsmålet om man skulle kjempe for homofile ekteskap. Selv om partnerskapsloven og senere den felles ekteskapsloven regnes som noen av de viktigste seirene innenfor homobevegelsen, fikk ikke dette enstemmig støtte fra alle i homobevegelsen da saken først ble satt på dagsordenen.

 

Det var stor uenighet om dette var den «rette» veien å gå i den videre homokampen. Mange hevdet at det å «etterape» det heterofile ekteskapet ikke var en riktig strategi i homokampen.

I det første referatet fra LRT 08.11.1979 der temaet er homofile ekteskap, står det lakonisk:

«Første eventuelt sak har dessverre falt ut. Her kommer den: ‘Homofile ekteskap’ – saken utsettes pga. ambivalens hos de enkelte enkle enkeltmedlemmene.»

 

<= FORRIGE ARTIKKEL: Lesbisk kamp er kvinnekamp – kvinnekamp er lesbisk kamp

=> NESTE ARTIKKEL: – Vi så den nye verden foran oss. Derfor turte vi å gjøre alt

KILDER:

Hovedkilden til artikkelserien er referater, korrespondanse, artikler og magasinene som var i Lesbisk Rørsles eie og som er donert til Skeivt Arkiv ved Universitetet i Bergen. I tillegg har vi intervjuet noen av de som var aktive i organisasjonen.

 

Din historie er viktig

• Slik kan du dele din historie (kommer)

• Kontaktskjema (kommer)

• Samtykkeskjema (kommer)

KOntakt oss

• Bli medlem (kommer)