Lesbisk Rørsle i Telemark eksisterte fra slutten av 1970-tallet til midten av 80-tallet, og var en ren lesbisk gruppe i et fylke som da var kjemisk fri for noen annen homofil organisering. Den var et ektefødt barn av sin tid, med kvinnekamp, klassekamp og homofil kamp båret fram av en visjon og et håp om et bedre samfunn. Det ble det da også, for noen. Eksempelvis kvinner, homofile menn og lesbiske. Denne spesielle tidsepoken ga altså rom for en så sekterisk organisering som Rørsla, som den også ble kalt.
I den korte perioden klarte Rørsla å sette spor etter seg, iallfall i samtidslitteraturen. I en bok fra 1982, ”Bak slagordene: den nye kvinnebevegelsen i Norge”, står Rørslas innflytelse beskrevet indirekte:
”Blant Nyfeminister i Oslo og noe senere i Porsgrunn, utviklet det seg dessuten en konflikt om kamp for frigjøring av lesbiske. Vi har tidligere reist spørsmålet om det var selve ”lesbisk frigjøring” som fikk Nyfeminister til å gå stille ut bakveien – i motsetning til mange sosialisters uttalte brudd med Kvinnefronten. Det mest sannsynlige er at dette ikke er hovedgrunnen. For det første var heterofile lite interessert i temaet ”lesbisk frigjøring”. For det andre har den stillferdige tilbaketrekkingen fra organisasjonen også vært typisk bl.a. i Bergen, Bodø og Trondheim, hvor det har vært få åpent lesbiske Nyfeminister. For det tredje har heller ikke lesbiske feminister politisk begrunnet sin tilbaketrekking fra organisasjonen” (Haukaa 1982, s. 135).
Konflikten som det henvises til, toppet seg i Porsgrunn på grunn av parolen ”Lesbisk kamp er kvinnekamp – kvinnekamp er lesbisk kamp”. Lesbisk Rørsle ville ha parolen med i 8. mars toget i 1980, Nyfeministene i byen ønsket det ikke. Det endte med at parolen ble nedstemt på et Nyfeminist-møte.
Odd Klippenvåg debuterte i 1983 med romanen ”Otto, Otto”. I slutten av boka beskriver han et hjemme-treff slik:
”Lasse er ikke alene. Han slår ham nesten over ende og hilser ham med du gamle ørn, så fører han ham inn i det store rommet hvor alt er hvitt og lyst. Der er en snauklippet kvinne som med sine pastellgrønne gevanter nesten går i ett med den engelske kretongsofaen hun sitter i. Hun heter Ellen får han vite, og hennes største meritter er å leve i utlegd som lærerinne i Porsgrunn og være aktiv i Lesbisk Rørsle i Telemark” (Klippenvåg 1983, s. 212).
