Betraktninger fra en gammel homoaktivist

Mitt navn er Anfinn Bernaas, i mine homoaktivistiske år her i Grenland gikk jeg under fornavnet Arne (ikke noe drama bak det).

Her henger alt sammen med alt, sa landsmoder Gro i sin tid. Derfor starter jeg innlegget mitt ganske personlig, og så kommer det organisatoriske inn fortløpende. Men jeg er ikke bare personlig for egen del. Svært mange i denne forsamlingen vil kunne kjenne seg igjen helt eller delvis i mi historie.

Jeg er født i Porsgrunn i 1954 og altså fylt 68 år. Familien min flytta til Skien da jeg var sju år. Så der vokste jeg opp, i trygge og omsorgsfulle forhold. Den svært gode attesten skal foreldra mine ha. Jeg bodde hjemme inntil jeg var ferdig med gymnaset i 1973.

Foreldra mine, Hans og Gro, kom fra Tinn til Grenland omkring 1950, fra Bygde-Tinn, ikke Rjukan. Deres oppvekstmiljø var Atrå og Austbygde, og arven fra heimbygda bar de med seg livet ut, bosatt i Skien eller ikke. Garden, grenda, heimbygda og ikke minst slekta var den felles referanseramma, og den var viktig. Hans var anleggs- og bygningsarbeider i entreprenørfirmaet Selmer inntil han drøyt 60 år gammel blei uføretrygda etter ei arbeidsulykke. Gro var utdanna sjukepleier, men var hjemmeværende i mange år, før yrkesliv som sjukepleier de siste ti åra før pensjon. Gro døde i 1989 og Hans i 1996.

De fikk fire sønner i perioden 1949 til 1957. Det var nok ikke i deres villeste fantasi at sønn nummer tre skulle tre offentlig fram som talsmann for homoseksuelle i Grenland på midten av 1980-tallet. De var da begge i begynnelsen av sekstiårene. Mitt valg påførte dem sorg, smerte og bekymring. Det så jeg, og det var vondt for meg, men jeg var ung, utålmodig og hensynsløs i den forstand at deres private kvaler måtte vike for noe som var større og viktigere.

Flyttet nordover

I 1973 blei jeg tatt opp som student ved Norges Landbrukshøgskole på Ås, linja for allsidig jordbruk. (Nå NMBU)

Høsten 1974 oppsøkte jeg det åpne homofile miljøet i Oslo. Metropol. Jeg sier ikke mer, annet enn at nå var jeg blant mine egne. Jeg fikk min første langvarige kjæreste, som imidlertid var et avslutta kapitel da jeg var ferdigutdanna sivilagronom i juni 1978, 24 år gammal, dro til Tromsø for å tiltre som jordbrukssjef i Tromsø kommune. Verden lå åpen for en ung mann.

Jeg tok brevkontakt med DNF 48 Tromsø region, postboks 500, 9001 Tromsø, og møtte deretter to unge menn, Johan Magnus Haakstad og Hans Hovland, som da sto for det som var av organisert homovirksomhet i byen. Begge var på veg sørover, og jeg blei snart overrakt en skoeske med gjenpart av medlemskort og organisasjonspapirer. Jeg sto altså med ett aleine igjen med ansvaret for lokallaget av DNF-48. Utpå høsten dro politiske og organisatoriske motsetninger i DNF 48 seg kraftig til, og jeg møtte Per Kristian Roghell på et «fraksjonsmøte» i Bergen. Vi blei kjærester og han flytta fra Bodø til Tromsø og inn i min kommunale tjenesteleilighet. Per Kristian hadde bakgrunn fra den store raude rørsla, og der hadde de studert og praktisert sin «Tillitsmannen» av Einar Gerhardsen grundig, i tillegg til mange andre skrifter. Så vi dro i gang det som etter hvert blei en livskraftig lokal homoorganisasjon. Per Kristian dytta meg opp og fram, delvis motstrebende, men jeg sto da offentlig fram som leder for det vi kalte Homofil Bevegelse i Tromsø.

Anfinn Bernaas

Anfinn (tidl. Arne) Bernaas, født i Porsgrunn 1954 og oppvokst i Skien. Sivilagronom fra Norges landbrukshøgskole 1978, initiativtaker til danning av Forum for lesbiske og homofile i Grenland i 1984. Leder fram til slutten av 1980-tallet, deretter andre oppgaver for organisasjonen.

FOTO: Frank Kvisgaard/Varden

Den homoseksuelle frigjøringskampen

I februar 1983 begynte jeg i jobb som fylkesagronom ved fylkeslandbrukskontoret i Telemark. Vi hadde tilhold i fylkeshuset på Lagmannshøgda. Jeg tona flagg ganske tidlig, allerede våren 1983, gjennom et homoaktivistisk leserinnlegg i Varden. Et sjokk for mine foreldre, og sikkert for mange andre. Noe slikt hadde ikke skjedd før. Men det viste seg at det ikke var noe sjokk for min arbeidsgiver. Jeg har daværende fylkeslandbrukssjef Hallvard Eikas ord for at de var informert fra fylkeslandbrukskontoret i Troms om stoda før jeg blei tilsatt.

Åra i Tromsø hadde modna meg. Jeg så det som en sosial og politisk plikt å gjøre mitt i den homoseksuelle frigjøringskampen. (Dette var gangbar terminologi på 1970-og -80-tallet, og etter mi mening fortsatt gangbar.) Innsatsen måtte skje ikke bare i et lite knippe storbyer, men i lokalsamfunn over hele Norge, likevel sjølsagt med et visst minstemål av befolkningsunderlag. I så måte var Grenland innafor kriteriene, og dessuten i en viss forstand «jomfruelig mark».

Jeg begynte å sondere terrenget med tanke på å danne en lokal homoorganisasjon. Jeg tok bl.a. kontakt med Lesbisk rørsle og flere sentrale personer i Grenland. Samtalene førte til at jeg blei oppmuntra til å gå videre, og seinhøsten 1984 var vi i gang under navnet Forum for lesbiske og homofile i Grenland.

Snart hadde jeg gleden av å bli kjent med og samarbeide med en rekke personer som blei avgjørende for at vi klarte å drive organisasjonen.

Jeg var leder i flere år fra oppstarten, etter 1989 hadde jeg litt ulike roller og oppgaver, blant annet informasjonsoppdrag på skoler.

Aids-epidemi og radiodebatter

Jeg skal ikke gi en historisk oppsummering for lokalorganisasjonen. Bare nevne enkelte ting jeg husker godt:

Aids-epidemien: Alle vi som har levd noen år i homomiljøet har sett venner og kjente bli sjuke og dø. Det var et mangeårig mareritt, og mange av oss levde i angst og uro for at nettopp jeg er den neste. Hiv og aids hefta dessuten ved oss homofile menn i negativ forstand, absolutt ikke noe som bidro til positiv omdømmebygging, skulle en tru. Men her var det likevel paradoksalt nok krefter som dro i ulik retning.

Foreningen oppretta eget telefonabonnement, med telefonsvarer. Før vi fikk egne lokaler sto telefonen hjemme hos meg. Det ringte tidlig og seint og lyden sto på, så jeg hørte meldingene som kom inn når jeg var hjemme. De fleste var tause, men sjikane var ikke uvanlig. Statistikk ligger i årsmeldingene! Digresjon: I Tromsø hadde vi en tilsvarende tjeneste i regi av Homofil Bevegelse i Tromsø, der sto også telefonen hjemme hos oss. Meldinger av så ymse slag, men vi hadde en favorittmelding som kom inn et flertall ganger: «Ka førr nokka bevægelsa gjør dåkker». Vi lå langflate av latter hver gang.

Vår etablering og tilstedeværelse i lokalmiljøet skapte bølger i andedammen og noe nær en leserinnleggstorm i avisene. I min hukommelse, og den kan være feil, var flertallet ganske negative, noen på kanten til det rabiate. Og de verste kom nok aldri på trykk. Alt i alt en voldsom baluba. Takk og lov at vi ikke hadde sosiale medier den gangen, sier jeg i ettertid.

Når historia om de «uredde» homoaktivistene skal fortelles er det likevel mange momenter som bør være med, også de som opplevdes som store personlige påkjenninger.

Radiodebatter i NRK Telemark – fryktelige greier. Er det noe jeg ikke er, og aldri blir, så er det å være en slagferdig debattant på direkten. Jeg var dårlig i dagevis både før og etter.

Vi skaffa oss et eget lokale. Det starta med et kortvarig opphold i Prinsessegata 2, et framleieforhold. Men en illsint huseier satte seg på bakbeina da han blei klar over hvem framleietakerne var. Jeg fikk skyllebøtta på øret. En utrivelig opplevelse, og jeg kjente meg «skyldig» ved ikke å ha avklart alle forhold med framleier og huseier på forhånd. Vi påkalte advokathjelp via DNF 48 sentralt, men det løste seg ved at vi relativt enkelt og greit fant et nytt lokale der vi var velkomne. I Kongens gate 14.

Den fryktelige tausheten

Jeg glømmer ikke den daglige spissrotgangen gjennom fylkeshusets kantine: Der kommer den sjøllysende homoen, han smitter oss kanskje med aids også: «De andres blikk». Hva det gjør med oss. Det kan være virkelig eller innbilt. Jeg visste jo innerst inne at dette handla mest om meg, ikke om de andre. De andre var nok mest opptatt av seg og sitt. Og bare så det er sagt: Jeg bøyde ikke nakken der jeg gikk!

Så var det tausheten, den fryktelige tausheten. Det gjaldt familien og det gjaldt jobb. Hensynsfullhet? Ubehag? Karen Christine Friele ville kanskje ha sagt fortielse og usynliggjøring. Men i etterpåklokskapens lys må jeg også her peke tilbake på meg sjøl. Iallfall delvis. Jeg åpna nødvendigvis ikke døra for naturlig og avslappa åpenhet.

Det var en endeløs rekke hendelser og aktiviteter. Hver dag en ny virvelvind. Jobb, privat, familie, organisasjonsliv. Døgnet hadde alltid for få timer, og det var kontinuerlig forventninger som skulle oppfylles og stort press.

Tannlegen min, Nøstdahl i Hjellen i Skien, gjorde meg oppmerksom på at jeg brukte store krefter på å skjære tenner i søvne, et tegn på uvanlig høyt stressnivå. Tanngarden ville bli ødelagt om det ikke blei gjort tiltak. Han fikk laga til ei skinne av plast/silikon som jeg så brukte nattestid i ti-femten år, før jeg droppa den. Siden har jeg ikke hørt noe om tennerskjærende aktivitet fra mine tannleger.

Oppsummert: ei uendelig belastende tid og langt, langt utafor min komfortsone.

Den samla belastninga gjorde at jeg på slutten av 1980-tallet måtte kaste inn håndkledet og gå ut i lang sjukemelding. Mikrostress av ukjent mengde og over x antall år ender med makrostress. Det kom en ny tilsvarende smell utpå nittitallet, også med tilhørende lang sjukemelding.

Faksimiler fra TA, PD og Varden 1985-1985

Det hadde sin pris, men det var verdt det

Det må ikke stå igjen et inntrykk av at dette er en lidelseshistorie. Mitt liv har hovedsakelig vært rikt og godt, og jeg er takknemlig for det. Alle opplever belastninger og motgang av ulikt slag gjennom livet, men vi har ulik evne til å mestre dem. Når historia om de «uredde» homoaktivistene skal fortelles er det likevel mange momenter som bør være med, også de som opplevdes som store personlige påkjenninger.

I et innlegg som dette der det organisatoriske henger uløselig sammen med det private, er det umulig å unnlate å snakke om forholdet til familie, ikke minst foreldre.

Mine foreldre gav meg det viktigste et barn kan få: en trygg og omsorgsfull oppvekst. Men de framsto et stykke fra idealbildet av den harmoniske homoakseptfamilien som vi alle kunne ønske oss. Etter som tida har gått og jeg har blitt eldre har jeg inntatt en ganske forsonende holdning til det.

De var født straks etter 1920 og var bortimot voksne da krigen kom til Norge i 1940. Deres grunnleggende verdier og holdninger var danna på 1920- og 30-tallet. De var barn av si tid på samme vis som deres sønn mange tiår seinere var barn av si tid.

Så til slutt:

Hadde homoaktivismen en pris? Svaret er ja, og det er gjort greie for i dette innlegget.

Var det verdt det? Svaret er også her ja. Mine år som lokal homoaktivist har gitt meg livserfaring som jeg ikke ville vært foruten. Vi var med å endre Norge. Vi utfordra samfunnets trange og undertrykkende sosiale rammer for akseptabel utfoldelse av kjærlighet og seksualitet. Vi nekta å la oss kue av skyld og skam. Vi retta ryggen, og sa: Her er vi, og vi ber ikke om, men forlanger respekt og likeverd.

KILDER:

Dette er en noe redigert versjon av innlegget Anfinn Bernaas holdt under seminaret: «Grenland under regnbuen – et seminar om skeiv lokal historie», Telemark museum i Skien, 22. okt. 2022.

TELEMARK

Med støtte fra